Selvprat...

[HP]

Jeg er sikker på at ingen andre her snakker med seg selv...
Eller rettere sagt snakker TIL seg selv...

"Nå sa jeg noe dumt nå!"
"Er det mulig???"
"At det går an!"
"Er nok en stund til de vil treffe meg igjen..."
"Tenk å si noe slikt..."
"Huff..."
"Uff!"
"Dust!"
"Tjukken"
"Ingen som vil snakke med meg."
"Ingen som bryr seg om meg."
"Ingen..."
"Dette klarer du ikke."
"Kansje når du blir slank."
"Rotehue."
"Roter allt bort jo."
"Bare noe h*n sier..."
"H*n mente det ikke..."
"De vet ikke hvordan jeg EGENTLIG er..."
"Nei, fakarten - eg var for treig - og eg som har gjort så godt eg kunne... "

osv, osv, og listen er endeløs...
Når en først er igang...

Jeg merker en ting på meg selv, og det er at når jeg begynner med negativ selvprat så spiser jeg snacks, spiser ikke mat, og jeg gjør elendige valg. Ikke tar jeg telefonen, og ikke ringer jeg til dem jeg har planlagt å ringe til...

Hvem har jeg lært dette av da? Foreldre og familie - også er jeg en sånn som er flink til alt jeg tar meg til, så dette er noe jeg har blitt skikkelig flink til! Og dette er noe som er lett å bli flink til ettersom at mange av oss er oppdradd av familie og samfunn til å tro at vi ikke skal 'tro vi er noe' - Jante blir vel det...

Men det er ikke naturlig... Jeg VET nå at negativt selvprat og den tilstanden det setter meg i ikke er noen naturlig del av den menneskelige tilværelsen. Jeg VET at det er det motsatte som er naturlig. Men dette er ikke lett å snu, men det går bedre og bedre...

Hvorfor tar jeg opp tema? For at jeg trenger å få det ut av mitt liv. Og fordi det er årsaken til at jeg har et vekt og helseproblem. Jeg vet hva som er sunt, jeg vet at jeg trenger aktivitet og sosial kontakt, jeg VET at jeg kan stole på og TRO på MEG SELV! Og jeg VET at når jeg prater TIL meg selv og ikke MED meg selv så hopper jeg meg selv ned i søla og dytter innpå med masse jeg ikke skal, og ikke no av det jeg skal...

Men, for hver dag og på alle måter blir jeg Bedre, bedre og bedre!

[Nille]

Joda HP, jeg snakker både til og med meg sjøl. Kan ha veldig interessante diskusjoner også faktisk. (Nå kommer vel de i hvite frakker og henter meg !)Også får jeg så gode svar ! Det er en fin måte å få ut sinne og frustrasjon på - spesielt fint på lange bilturer.....

..og negativ selvprat...joda, av og til. Men mindre og mindre. Nå om dagen er det som regel motsatt - jeg er snill mot meg selv, skryter av meg selv -foran speilet. Heeeey, lookin' good girl !!

Tror det er sunt jeg !

[Musti]

til både HP og Nille

Kjenner meg så godt igjen HP

Første gangen jeg fikk kommentaren "Så flink du er" her inne så tenkte jeg ... gale de folka der eller,- de kjenner jo ikke meg, jeg er ikke flink!
Men etterhvert som jeg fikk flere positive kommentarer på saker og ting jeg skrev i dagboka mi så forandra det faktisk min egen tankegang.- litt i alle fall. Jeg kan si positive ting til meg selv, høyt, og smile og faktisk le litt over at jeg er så "gal" at jeg synes at jeg er ganske ok innimellom
Kommer alltid til å huske første gangen jeg "turte" rose meg selv. Jeg hadde hatt storrengjøring i hele huset. Måtte ut en tur, og da jeg gikk inn igjen bare ploppa det ut av meg "Neimen, her lukta det jammen godt. Flinke folk som bor her ja." Ble nesten sjokk-skada over at jeg kunne si noe sånt!

Nei, nå rota jeg meg helt bort her.

Sitat:

Men det er ikke naturlig... Jeg VET nå at negativt selvprat og den tilstanden det setter meg i ikke er noen naturlig del av den menneskelige tilværelsen. Jeg VET at det er det motsatte som er naturlig. Men dette er ikke lett å snu, men det går bedre og bedre...

Du vet, mange bekker små ... og Rom ble ikke bygget på en dag. Du er jo godt på vei til å endre på ting, du setter jo ord på et problem sikkert 99% av oss her inne sliter med. For min del er det terapi å se at andre har det akurat som meg. Jeg er ikke alene! Som jeg har sagt før "Sammen er vi sterke".
Vi kjenner til hverandres behov for oppbacking i vanskelige stunder slik at en kan hjelpe en venn til å komme over en vond kneik på en lang å vanskelig ferd, som en ofte føler bare går i motbakke.

Sitat:

Hvorfor tar jeg opp tema? For at jeg trenger å få det ut av mitt liv. Og fordi det er årsaken til at jeg har et vekt og helseproblem. Jeg vet hva som er sunt, jeg vet at jeg trenger aktivitet og sosial kontakt, jeg VET at jeg kan stole på og TRO på MEG SELV! Og jeg VET at når jeg prater TIL meg selv og ikke MED meg selv så hopper jeg meg selv ned i søla og dytter innpå med masse jeg ikke skal, og ikke no av det jeg skal...

Sitat:

Men, for hver dag og på alle måter blir jeg Bedre, bedre og bedre!

Jeg er kjempeglad du tar opp temaet HP. Som du sikkert har sett er følelser, mindreverdighetskomplekser og Janteloven blitt forsiktig omtalt i flere tråder og dagbøker her den siste uken. Behovet for å prate om emnet er stort tror jeg. En tanke som slår meg ofte er at jeg må skåne mine barn for å arve disse negative tankene om seg selv. De skal få føle at de er gode nok som de er!

Og nå venter jeg spent på Lises kommentar!

En god til modige deg

[MHM]

Skiller meg kanskje ut her jeg da...

For jeg har alltid tenkt pent om meg selv, alltid fått mye positiv feedback fra omgivelsene, inkludert mine foreldre. Jeg har alltid vært flink, og jeg har alltid fått høre det. Så jeg kan godt ta i mot skryt og jeg kan godt skryte av meg selv.

Men jeg tror noe av problemet ligger her også jeg... For jeg har altså en bra selvtillit. Jeg har fått lære at jeg mestrer ting. Men hva med MEG? Hva med selvbildet mitt? Alle trenger bekreftelser på hva de ER, ikke bare for hva de GJØR.

Karin Hvoslef som har skrevet "Jentemat", sier at "om man står med stor selvtillit og lite selvbilde i hver sin hånd, så har man mye å stri med". Jeg kan underskrive på at følelser ikke blir noe enklere av å være "flink" nei!

Bare et lite innspill fra mitt ståsted! Bra tråd!

[nalana]

Klarer ikke helt å forstå at det går an å ha stor selvtillitt og lavt selvbilde på en gang jeg. Kanskje det bare er for sent på kvelden for meg.

Flott tråd, som jeg gleder meg til å bidra i, men nå er det for sent på kvelden, og jeg er alt for varm her jeg sitter tilbakelent i reclineren min med stor pute under bena, stor pute under varm laptop, og særdeles heit katt på brystet.

Hvis noe så meg nå, så ville de nok tenkt at jeg var en "crazy-cyber-cat-woman"

[Carbokiller]

Jeg kaller det djevelen jeg. Den djevelen som sitter på skulderen min med lang hale og horn i pannen og hvisker meg dårlige råd i øret. Eller negative ting. Egentlig er han vel en blanding av nisse, apekatt og djevel. Men han sitter der i alle fall. Av og til. Før satt han der hele tiden. MEn etter at jeg har knyttet knyttneven og gitt han en rett i fleisen så han fløy femti meter gjennom luften og landet med et klask i asfalten noen ganger har han blitt litt spakere med tiden.

For det er nettopp det jeg gjør når jeg føler at han blir for påtrengende. Visualiser hans stygge ytre (og indre) og bokser han bort. Hører tilogmed når det smeller i asfalten..haha!!
Djevelen på skulderen kommer der av og til ennå. Men ikke så ofte. Han har sikkert funnet ut at det er andre han kan pine og plage mer enn meg.

[Summer]

Jeg synes vel egentlig at hele denne tråden dreier seg om selvbilde jeg da...

Selvbilde består vel av det å ha en indre ro og trygghet om at en er god nok, og det å kjenne seg selv og vite hva en liker og ikke liker, og det å akseptere seg selv som en er. AKseptere at dette klarer jeg og dette klare jeg ikke, her er jeg nå, og sånn er det bare.
Det å feks. akseptere at noe går galt uten at det sier noe om deg som person.
At vi ikke er helt håpløse selv om kaken ble misslykket. Hvor mange er det ikke som tiltaler seg selv som håpløse eller udugelige i en slik situasjon?
Det å ikke drive seg for hardt på jobben. Det er selvsnakk som får en til å drive på litt videre selv om vi er sliten eller har vondt i en fot... For hva tenker vi? Jo, det er ikke så farlig med meg (innforstått jeg respekterer ikke meg selv, eller jeg har ingen verdi). Jeg klarer litt til ....(inforstått: jeg hører hva du sier kroppen min, men jeg respekterer det ikke, jeg overkjører deg). Dette MÅ jo gå over nå slik at jeg kan gjøre som jeg vi -begynne i jobb igjen etter sykemelding ol... (inforstått: jeg bryr meg virkelig ikke om hvem du er og hva du signaliserer kroppen min, jeg er hjernen og sjefen og jeg bestemmer og vil gjøre akkurat som jeg vil.)

Selvtillit går vel på hva en gjør og kan og Selvbilde på hvem en er (Akkurat som i baren oppdragelse, det er viktig å gi barna fedback på hvem de er og ikke bare hva de gjør. Feks om et barn viser en tegneing så skal en ikke bare skryte av hvor flink det er til å tegne, men takke for at barnet tegnet den til deg, eller spørre om barnet synes det var gøy å tegne dette..)
Og når selvbildet går på hvem en er og det å kjenne seg selv og akseptere seg selv, så må jo vårt egenverd, og o vi aksepterer oss selv og hva vi sier inni oss være relevant...

Så var det over til meg da....
Det tok veldig lang tid før jeg klarte å identifisere selvpratet mitt... For jeg hørte jo ingenting.... alle prosesser foregikk i det underbevisste, men jeg merket at det skjedde da...
Jeg fikk plutselige følelsesmessige nedturer. Om jeg brente middagen feks. (Jeg er mester i å brenne tacoskjell feks. ---- den tanken er foresten også selvprat---) så kunne jeg bli ganske lei meg, og når jeg prøvde å komme til bunns i hvilken tanke det var som lå der (for det ligger alltid en tanke i bunn for følelsene våre,- derfor vi skal affirmere,- erstatte tanken og bli kvitt følelsen) så lå der tanker som sa at: Alltid brenner jeg skjellene, jeg er bare helt håpløs, ødelegger maten for alle osv...

Det som skal til for å bringe seg selv opp er å identifisere hvilke tanker som ligger der, og gå systematisk til verks og svare oss selv. Det kan være lurt å først sitte en venn i situasjonen (hypotetisk) og tenke hva ville du svart vennen din angående det han hadde gjort og hvilke tanker han har? (Somoftest er vi veldig forståelsesfulle med andre, og sier at jammen, du hadde jo så masse å tenke på, så det er jo ikke så rart, eller ser det i et større perspektiv...ol Også mener vi somoftest at vennen vår ike skal være så streng med ham selv... )
Etter vi har gjort dette skal vi finne motaffirmasjoner som forteller oss akkurat det motsatte. Jeg er ok, selv om dette går gale, dette sier ingenting om meg. Det er bare til å håndtere situasjonen slik den er og gå videre. Her kan jeg lære noe osv.

Så konklusjonen blir vel at vi trenger å bli bedre kjent med oss selv og klare å akseptere oss selv som vi er ved hjelp av analysering, identifisering og erstatting


Dette var deilige tanker å få rotet litt opp i igjen Takk HP

Ha en strålende flott lørdag allesammen!

[HP]

Fikk bare lyst å plukke opp barnetegningen litt:

Åh, har du tegnet den? Den ble jammen flott!

Istedet for:

Åh! For en flott tegning! Er det du som har tegnet?

Vet ikke om eksemplene ble helt som de skulle, men poenget blir å anerkjenne personen framfor produktet...

[HP]

Opprinnelig lagt inn av HP

Fikk bare lyst å plukke opp barnetegningen litt:

Åh, har du tegnet den? Den ble jammen flott!

Istedet for:

Åh! For en flott tegning! Er det du som har tegnet?

Vet ikke om eksemplene ble helt som de skulle, men poenget blir å anerkjenne personen framfor produktet...

Når dere leser eksemplene, prøv å se for dere et barn som enda ikke er fratatt sin selvfølelse...

Her er mine resposer på det første utsagnet:

Ja? Hvem ellers? (- med dårig selvfølelse)
Ja! (- med god selvfølelse)

Jeg kjenner at min naturlige tilstand er på vei tilbake, og det gjøre veldig godt! Jeg har oppdaget at det faktisk ikke er prestasjonen som betyr mest!

[Aline]

denne tråden likte jeg!!

kjenner meg så godt igjen på det MHM sier.
hadde ikke tenkt på det med slevbilde, selvfølelse og selvtillitt før jeg leste "jentemat"
og det er vel en av grunnene til at jeg ikke har oppdaget mitt dårlige selvbilde tidligere. fordi selvtillitten har vært relativt god hele tiden...

Lise, nå fikk jeg lyst på taco

[Begod]

Tror jeg har et godt selvbilde, men lav selvtilit. Er det mulig det da

[Aline]

jepp, det er mulig, det!!

[Summer]

Opprinnelig lagt inn av Begod

Tror jeg har et godt selvbilde, men lav selvtilit. Er det mulig det da

Det er fullt mulig. Men det pleier ofte være andre veien.

Selvtillit går på ting en mestrer, selvfølelse går på aksept og kjennskap til egne egenskaper og hvem en er.

Eks på skryt til barn; så flink du er til å rydde ---->styrker selvtillit for mestring av en konkret ting
så snill du er som deler-----> han er snill, en fin egenskap,- styrker selvfølelsen....

[dingpot]

Denne tråden tar opp et svært viktig tema! ENDELIG kunne jeg sette ord på hva jeg føler om meg selv! At jeg har denne delte følelsen! Jeg er blant dem som har god selvtillit, men dårlig selvbilde. Jeg vet hva jeg kan, og vet at jeg kan mye, men har problemer med å "finne meg selv" i all kunnskapen. Etter å ha lest denne tråden satte jeg meg ned i en fortrolig, åpen og fantastisk samtale med min kjære, som er så flink å støtte, kommentere og ikke minst LYTTE! Han erkjenner med for den jeg ER, ikke hva jeg GJØR og KAN! Altfor sjelden vet man å verdsette mennesker for den personen de faktisk er, fremfor hva de kan.


Jeg har erkjent at jeg sliter med å finne meg selv, og være meg selv fullt ut. Jeg stoler ikke på at menneskene rundt meg skal akseptere meg for den jeg er. Dermed prøver jeg altfor hardt på å vise hva jeg KAN! Jeg sier ja til altfor mange/mye, og får lite eller ingen takk/erkjennelse for det, eller ihvertfall ikke den typen jeg er "ute etter", om dere skjønner hva jeg mener.
Jeg har nokså nylig selv begynt å akseptere meg selv, men ovenfor andre er jeg redd jeg kan virke noe....... eller MYE... eksentrisk..... Jeg er en såkalt "fri sjel", en som søker, en som tørster etter kunnskap, en som uttrykker seg på sin egen måte, en som har MYE kjærlighet og kos å gi (kjærlighet som desverre har blitt presset tilbake pga det dårlige selvbildet), en som ser en litt dypere mening med det hun og andre gjør, en tenker/grubler, og ikke minst: en evig drømmer.

Sammen med kjæresten føler jeg meg vel, og kan være den "drittungen" og "kunstneren" jeg er og vil være, men får et bånd på meg sammen med andre, kanskje fordi jeg ikke har fått aksept for den jeg ER tidligere? Uansett tar jeg steg for steg mot å få bedre selvbilde, selv om det går ulidelig sakte.

Jeg vil bare si til dere alle her inne, at dere er en fantastisk gjeng, men utrolige egenskaper. Alle har sin personlighet, men felles for dere alle, er den fantastiske forståelsen dere viser, og den ekstreme tålmodigheten dere har når noen (som meg ) henger litt etter. Jeg skulle ønske jeg kunne gi dere en kjempeklem fordi dere er dem dere er! Dere har hjerter av gull!

(huff nå blir jeg i sånn typisk klissehumør som er klassisk for meg når jeg åpner meg.... men jeg sier jo bare hva jeg mener, joooooo

[Summer]

Så åpent og koselig innlegg Dingpot!

Det er mange som blir litt sånn feedbackjunkier...

Her er noe jeg fant om selvbilde i en avisartikkel:

Sitat:


"Speiler seg selv

Vi blir oss selv gjennom andre. Psykolog Jon T. Monsen , forsker ved Senter for klinisk psykologisk forskning, forklarer det slik: Allerede i mors og fars ansiktsuttrykk speiler spebarnet seg selv. Gjennom oppveksten er det viktig at barnet får følelsen av å være midtpunkt for egne opplevelser - at foreldrene ser at barnet er sint, når det er sint, glad når det er glad. På den måten vil barnet etter hvert stole på egne følelser. Vi kommer til verden med et indre album som vi fyller med bilder. Byggverket er andre menneskers oppfatning av oss. Senere slår vi automatisk opp i albumet og tolker opplevelser ut fra vårt indre bildearkiv. Et barn som har fått lite aksept, omsorg og anerkjennelse, vil i møte med andre ubevisst lete etter tegn på at han/hun ikke blir akseptert, ikke er noe verdt.

Ikke bare i barndommen, men gjennom hele livet blir vårt selvbilde påvirket av andre. I mer eller mindre grad vil vi alltid være avhengig av feedback og bekreftelse fra våre omgivelser.

Et selvbilde er derfor ikke noe statisk. Hvis noen over tid systematisk rakker ned på deg, kan det sette negative spor. Heldigvis - et svakt selvbilde kan også styrkes. Varige relasjoner til personer som gir anerkjennende oppmerksomhet, det være seg en lærer, venn, partner, kan virke oppbyggende på selvbildet.

Roller

Vi har ikke bare ett selvbilde. I vår mangfoldige hverdag går vi ut og inn av roller hele dagen. Du er omsorgsperson, elsker, karrièremennesket, nabo, kamerat. - En av mine pasienter hadde en krevende lederjobb som han taklet godt. I sitt forhold til partneren, derimot, hadde han store problemer på det intime plan. Vi kan være ekstremt trygge i en rolle og tilsvarende utrygge i en annen, forklarer Monsen.

Tynn, pen, suksessrik - vi mates daglig med idealer vi skal leve opp til. Blir vi mer selvsikre av å oppfylle idealene?

- Å være «vellykket» har lite med selvtillit å gjøre. Mange dårlige selvbilder er prøvd skjult bak utvendige mål som rikdom og «vellykkethet». Du kan være både smart og flink uten å ha god kontakt med opplevelsesregisteret ditt.

- Hva er det da «beviset» på et godt selvbilde?

- Har du et sunt selvbilde, tør du vise variasjoner av følelser, tør være usikker når du er usikker, glad når du er glad. Du er heller ikke redd for å dele dine opplevelser med andre.

Et ødelagt selvbilde kan forstyrre oss mentalt, så mye at vi ikke lenger klarer hverdagen og kan leve normalt. Da trengs kyndig hjelp i form av terapi. De hyppigste psykiske forstyrrelsene viser seg i form av angst og depresjon.

Men vi kan også selv - og ved hjelp av andre - påvirke et negativt selvbilde. Monsen oppfordrer oss til å gå på oppdagelsesferd i vårt eget reaksjonsmønster. Personer som misliker seg selv, har ofte problemer med å ta imot positive budskap fra andre. De snus automatisk til noe negativt: «Hun sier det bare for å være snill. Hun mener det ikke.» Har hakket i plata surret lenge nok i samme negative spor, kan vedkommende få rett.

- Spør deg selv: Hva tror jeg andre mener om meg? Hvorfor tror jeg det? Er jeg selvkritisk uten grunn? Våg heller å tro at folk mener det de sier, og ta også sjansen på å dele dine opplevelser og følelser med andre. Først da kan opplevelsene bli gyldige, og tilværelsen mer fargerik. Det lar seg gjøre å endre reaksjonsmønstre, oppmuntrer terapeuten. Han minner også om at det kan være sunt å bli konfrontert med egen væremåte av andre."


Kilde:
Sylvi Leander, http://www.aftenposten.no/fakta/tuse...icle444464.ece

[mofe]

dingpot: tusen takk for at du deler

Lise: Et utrolig innlegg! Det står SÅ mye viktig der.. og ting jeg har glemt, og heller aldri har tenkt at "er slik"...

Wow.. helt overveldet jeg nå!

Gammel tråd dette, men tenkte legge inn et svar allikevel. Noen av dere kan kanskje ha både interesse av, og nytte av, å lese litt om Kognitiv AtferdsTerapi (KAT (CBT på engelsk)). En god innføringsbok er "Den Indre Samtalen" av Berge og Repål, eller "Cognitive Therapy. The Basics And Beyond" av Judith Beck.

KAT/CBT er en evidensbasert terapiform, noe som betyr at den er veldokumentert og holder mål vitenskaplig sett. KAT/CBT har god effekt på f.eks. depresjon, angst, OCD, ADHD og en lang rekke andre diagnoser man kan ha.

Grunntanken i KAT/CBT er at hvordan hva vi føler henger sammen med hva vi tenker og hva vi gjør. Mye av terapien går således ut på å identifisere "negative automatiske tanker", og erstatte disse med mer hensiktsmessige tanker. Det er IKKE snakk om "å tenke positivt" bare, men å gi klienter en rekke verktøy for å forandre tanke/følelse/atferd.

(Bør vel også nevne at jeg har utdannelse på området, men er altså ikke ute etter å "selge" noe, bare informere

[Siljevanilje]

Opprinnelig lagt inn av Lise

(Jeg er mester i å brenne tacoskjell

veit at dette er en gammel tråd, men jeg er eks mester i å brenne ris. har gjort det hundre å fjorten ganger. tilogmed ødelagt gryter som jeg har brunnet ris i. heldighvis så spiser jeg jo ikke det lenger så da slipper jeg det problemer.

men jeg snakker også til og med selv i forbindelse med negative situasjoner.
eks, små tabber på jobb, sier noe dumt e.l.

men jeg har faktisk god selvtillit og god selvfølelse. jeg veit kan og jeg vil og jeg skal. eller noe i den duren.

[Summer]

Opprinnelig lagt inn av firth

Gammel tråd dette, men tenkte legge inn et svar allikevel. Noen av dere kan kanskje ha både interesse av, og nytte av, å lese litt om Kognitiv AtferdsTerapi (KAT (CBT på engelsk)). En god innføringsbok er "Den Indre Samtalen" av Berge og Repål, eller "Cognitive Therapy. The Basics And Beyond" av Judith Beck.

KAT/CBT er en evidensbasert terapiform, noe som betyr at den er veldokumentert og holder mål vitenskaplig sett. KAT/CBT har god effekt på f.eks. depresjon, angst, OCD, ADHD og en lang rekke andre diagnoser man kan ha.

Grunntanken i KAT/CBT er at hvordan hva vi føler henger sammen med hva vi tenker og hva vi gjør. Mye av terapien går således ut på å identifisere "negative automatiske tanker", og erstatte disse med mer hensiktsmessige tanker. Det er IKKE snakk om "å tenke positivt" bare, men å gi klienter en rekke verktøy for å forandre tanke/følelse/atferd.

(Bør vel også nevne at jeg har utdannelse på området, men er altså ikke ute etter å "selge" noe, bare informere

Takk for gode litteraturtips. Jeg er fan av kognitiv terapi selv jeg, men jeg har ikke lest de to bøkene der tror jeg.