Er overvekt/undervekt et uttrykk for undertrykte følelser?

[mofe]

Hva tenker dere om det?

Det jeg tenker om det, er at 5-6 kg for mye/for lite kan komme av kun et skjødeløst kosthold - men at over/under det, så er det et uttrykk for følelser som ikke kommer frem på noen annen måte enn gjennom spising/oppkast.

[Iset]

Ja absolutt i mitt tilfelle. Jeg har hatt en barndom fylt av misbruk, alkoholisme (begge foreldrene) og vold, og den første episoden av skikkelig overspising for å døyve følelsene mine/komme meg vekk mentalt, hadde jeg vel rundt 11-årsalderen. Har vært en overspiser over halve livet, med andre ord.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg utav det. Leser bøker om emnet, men jeg føler jeg trenger mer. Terapi er vanskelig pga barnepass, har vurdert alle løsninger uten å finne noen. Det er en utrolig lang vei, men jeg SKAL utav det!

Jeg vet at en av mine største feil er at jeg sluker alt jeg kommer over av slankeinformasjon. Står jeg i kassen i butikken, og ser at Hjemmet handler om ei som har gått ned 20 kg på Libra, kjøper jeg det og sitter og leser som en gal og bestemmer meg for å gå på Libra.
Men så er jeg innom dette forumet etterpå og "husker" jo at Atkins er det beste. Men så savner jeg frukt og knekkebrød og går over til Lindberg. Men så savner jeg jo alt fettet og går over til Atkins igjen. Så leser jeg om et par som gikk ned 100 kg på Grete Roede og begynner å telle kalorier, for da kan jeg jo spise "alt", bare i mindre mengder. Men så blir jeg jo sulten, og husker at ketose er tingen for da er jeg ikke sulten. Men så blir det og feil, for jeg savner frukt og knekkebrød osv osv. Mellom alle diett-skiftene overspiser jeg til jeg nesten ikke klarer å stå oppreist. Til slutt er jeg så lei av dietter at jeg overspiser i en måned, blir usosial, deprimert, får migrene og kviser osv, frem til jeg "tar meg i nakken" og begynner på en ny diett!
Det er en virkelig ond sirkel, og jeg kommer til å holde på slik og legge på meg mer og mer kg til jeg om noen år ligger i grava!
Jeg er så redd datteren min skal arve dette, hun er bare 2 år nå men om noen år skjønner hun jo mye mer. Dessuten vil jeg ikke bli gravid igjen før jeg har fått dette under kontroll, jeg vil ikke utsette enda et foster og et barn for mine matvaner.

[HP]

Er overvekt/undervekt et uttrykk for undertrykte følelser? Ja!

[des65]

Jeg klarer faktisk ikke å finne ut hos meg hvilke følelser som er undertrykte. Det jeg har kommet fram til om hvorfor jeg er blitt fet, er at jeg liker god mat og godter. Dessuten er jeg bedagelig anlagt og har ikke orket å røre for mye på meg. Lavt stoffskifte har jo ikke akkurat hjulpet på heller.

[HP]

Opprinnelig lagt inn av des65

Jeg klarer faktisk ikke å finne ut hos meg hvilke følelser som er undertrykte. Det jeg har kommet fram til om hvorfor jeg er blitt fet, er at jeg liker god mat og godter. Dessuten er jeg bedagelig anlagt og har ikke orket å røre for mye på meg. Lavt stoffskifte har jo ikke akkurat hjulpet på heller.

Det som kjennetegner undertrykte følelser er jo det at vi ikke er i kontakt med dem. Vi som tenkende mennesker har alltid en tanke eller mening med ting vi velger å ta oss til, en eller annen plass.

[Helene]

Jeg spiser fordi jeg er ensom! jeg vet det godt.. og spiser enda mer..

[jeef-micro]

Jeg har jo ikke spist mye for å bli feit engang... jeg og søsteren min hadde samme kosthold til vi var 20 år, og hun flytta hjemmefra, vi spiste omtrent like mye og like ofte, og jeg spiser ikke for å spise, men fordi jeg må. Allikevell har hun alltid vært slank, og jeg bare este ut tror ikke det har med følelser å gjøre, for jeg spiser ikke mye, og jeg spiser ikke hele tiden heller... så jeg tror ikke at overvekt/undervekt kun kommer av følelser heller...

[des65]

Opprinnelig lagt inn av jeef-micro

Jeg har jo ikke spist mye for å bli feit engang... jeg og søsteren min hadde samme kosthold til vi var 20 år, og hun flytta hjemmefra, vi spiste omtrent like mye og like ofte, og jeg spiser ikke for å spise, men fordi jeg må. Allikevell har hun alltid vært slank, og jeg bare este ut tror ikke det har med følelser å gjøre, for jeg spiser ikke mye, og jeg spiser ikke hele tiden heller... så jeg tror ikke at overvekt/undervekt kun kommer av følelser heller...

Ja er enig med deg. Mye er nok gener og arv, samt sykdommer. Men jeg tror at for veldig mange så er det følelser inkludert, men ikke alle.

[jeef-micro]

Opprinnelig lagt inn av des65

Ja er enig med deg. Mye er nok gener og arv, samt sykdommer. Men jeg tror at for veldig mange så er det følelser inkludert, men ikke alle.

enig så enig... vi må ikke være så bastante at vi sier at det er sånn eller sånn. Det er jo ikke tvil om at enkelte spiser på grunn av problemer. Det er jo en grunn til at folk med spiseforstyrrelser blir innlagt på psykiatriske avdelinger for behandling, men det betyr ikke at all overvekt er psykisk betinget... men det er klart at i allefall jeg har problemer på grunn av overvekt, men det blir noe annet

[HP]

Gener er oppskrytt, og følelser er et vanskelig tema. Når en sier at det er følelser som gjør at en er overvektig så har det gjerne lite med matinntak å gjøre. En kan være flink, og likevel ese ut...

Der er mange teorier på dette temaet. At en "spiser mer" grunnet følelser, er en svært vestlig ernæringsvitenskaplig versjon av dette. Det som er interessant er det mofe påpeker i tittelen: Dette gjelder undervektige også.

Litt om hvordan vil lager følelsene våre: Det viser seg å være en 3 sidig sak.

1. Tankene vi tenker
2. Hva vi fokuserer på (positivt - negativt, gode nyheter - dårlige nyheter, fetende - slankende, osv.)
3. Fysikk, holdning.

Disse tre viser seg å henge sammen, og det som er fasinerende er at uansett hvor en begynner 1, 2, 3 så kan en framkalle bestemte følelser.
Viktig å få med at følelsesspekteret vårt er veldigbredt.

Følelser er et ikke-tema i dagens samfunn.

Det å være overvektig gir jo trygghet. Det er ihvertfall en av de tingene jeg har fortalt meg selv ...

[des65]

Ja dette er nok komplekst. Rart det der at overvekt gir deg trygghet, det er det motsatte hos meg. Jeg føler meg direkte utsatt og utrygg som overvektig. Ja vi mennesker er bra forskjellige... og like og takk for det!

[Thula]

Jeg har tenkt mye på dette. Men ikke har jeg hatt en vanskelig barndom, ikke er jeg ulykkelig og ikke har jeg behov for å spise for å føle trygghet. Jeg er lykkelig, har det trygt og godt, har de fleste behovene mine tilfredsstilt, og likevel spiser jeg. Har også kommet til at jeg er overvektig fordi jeg er glad i å kose meg med mat og godter og jeg beveger meg for lite.

[Aline]

jeg tenkte mye på dette før jul ifjor... og trodde virkelig at følelsene ikke hadde noe å gjøre med min overvekt..
helt til jeg oppdaget at Aline også hadde problemer der.. lav selvfølelse. rart at man kan ha det men ikke gjenkjenne det! ikke skjønne det selv.

for det meste av tiden føler jeg meg trygg og jeg har nok av selvtillitt, men noe som stod i boken "jentemat" (tror jeg ) fikk meg til å skjønne at selvtillitt og selvfølelse ikke er samme tingen.

selvtillitten min er på plass, selvfølelsen min kommer sakte men sikkert. den fikk et realt løft nå sist uke
jeg gjenkjente ikke tanker om at jeg ikke var bra nok som det det var... nemlig lav selvfølelse. og da blir det jo også ganske så vanskelig å gjøre noe med det...

itillegg er jeg utrolig glad i mat og snop...

[Helene]

Jeg er veldig glad i mat og snop... MEN når jeg er ute blant venner.. eller jeg har det fint og er sosial og koser meg, da spiser jeg nesten ikke, da tenker jeg ikke på mat. UNTATT når jeg er med hans familie.. for de spiser og spiser og spiser, og jeg har problemer med å si nei.. selv om jeg gjør det av og til.

Aline: kan du forklare meg forskjellen på selvtilitt og selfølese? tror ikke jeg vet forskjellen

når jeg har det bra så kan jeg gå ned 5 kg bare på å spise lite og ofte, når jeg har en vond tid går jeg opp fordi jeg spiser mye og ofte..

Så hadde jeg ikke vert så bestemt på å holde lavkarbo i vår når jeg sleit som vers hadde jeg nok est ut.

[Aline]

Helene. det der med å spise med andre!! sånn har jeg også det

jeg skal prøve å forklare.

Selvtillitt går på at man har tro på egne evner og at man vet hva man kan. (?) for min del går det på at jeg er trygg på spillingen, jeg vet hva jeg kan og ikke kan. og jeg lar ikke andre overkjøre meg helt uten videre.

Selfølelsen går mer på hva jeg selv mener jeg er verdt. min lave selvfølelse har gått på at jeg ikke tror at andre kan like meg med mindre jeg hele tiden føyer meg, og er enig, og er snill, og ikke krangler osv...
jeg så plutselig tankemønstre hos meg selv som ikke hørte noen steder hjemme!!
jeg gikk rundt med planer om å ikke si ifra om en situasjon jeg mistrivdes masse i, i frykt for å miste kontakten med en person. (jeg sa ifra, og det gikk veldig fint!) men poenget er å innse at man er verdig å ha et fint liv og det klarte jeg med hjelp av flere her inne!!

kanksje er dette også starten på et nytt og bedre forhold til mat?

I hope so!!



dette ble kanskje en litt lettvint forklaring, men jeg håper den holder.

[Helene]

Takk for forklaringen, fant litt inne på selvrealisering.no som lise hadde skreve og, tror jeg har fått det med meg nå

Tror jeg må jobbe mere med disse tingene jeg og. kansje det hjelper på mange av problemene mine?

[Anne]

Opprinnelig lagt inn av Aline

dette ble kanskje en litt lettvint forklaring, men jeg håper den holder.

Veldig god forklaring det, Aline

[Amica]

Flott tiltak å snakke om dette

Bare lurte på hvorfor det ble sagt;

Opprinnelig lagt inn av HP lengre opp

Det å være overvektig gir jo trygghet. Det er ihvertfall en av de tingene jeg har fortalt meg selv ...

[Summer]

Opprinnelig lagt inn av Lita84

Flott tiltak å snakke om dette

Bare lurte på hvorfor det ble sagt;

Sitat:

Opprinnelig lagt inn av HP lengre opp
Det å være overvektig gir jo trygghet. Det er ihvertfall en av de tingene jeg har fortalt meg selv ...

Nå skal HP få svare for seg selv, men dette er et tema jeg også vil si noe om.

Det er mange som føler en viss trygghet i det å være overvektig fordi de da både kan spise ned skumle følelser, og ved at kroppen eser ut, og man blir fritatt fra endel forventninger og oppmerksomhet. (Dette er et spesiet hyppig problem hos dem som har vært utsatt for overgrep, men også veldig vanlig blandt andre også).

De som 'bare er glad i mat' kan jo godt spørre seg:
Hvorfor er en glad i mat? Hva er det som gjør at en spiser mer enn en vet en har godt av? Hvorfor stopper en ikke når en vet det er nok? Hva er det som driver en til å putte innpå mer, spise så ofte etc.

[Iset]

På Oprah sa de jo også at overvekt kan gi trygghet, fordi man da får "lov" å melde seg ut av livet, man har alltid en unnskyldning for å ikke delta noe sted, man skjermer seg kanskje fra seksuelle tilnærmelser, kanskje pga seksuelt misbruk som barn osv.

[HP]

Opprinnelig lagt inn av Lita84

Flott tiltak å snakke om dette

Bare lurte på hvorfor det ble sagt;

Sitat:

Opprinnelig lagt inn av HP lengre opp
Det å være overvektig gir jo trygghet. Det er ihvertfall en av de tingene jeg har fortalt meg selv ...

Hvorfor og hvordan jeg har fortalt meg selv at overvekt gir meg trygghet;

• Jeg er polstret, tåler en støyt
• Jeg unngår å fryse
• Jeg har unngått mange vanlige sykdommer og plager, som slanke søsken og venner har plagdes med.
• Jeg har nok energi reserver
• Jeg kan spise hva jeg vil med god samvittighet, jeg trenger jo ikke passe vekten - for jeg er allerede overvektig. For et argument! Men det føles riktig.
• Folk forventer mindre av meg fysisk, selv om jeg elsker fysisk aktivitet når jeg er igang, så har jeg nytt at folk ikke har forventet at jeg ville være med på ting
• Jeg er ikke den som blir bedt om å løpe og hente noe.
• Å være en "god borger", "godt istand" har vært positive ting gjennom min oppvekst.
• Mat - høyglykemisk som sådan, har vært tradisjonsmat som brukes til alle anledninger i min familie. Når jeg er overvektig og ikke passer vekten så er jeg trygg i sosiale sammenhenger.
• Det er ikke sosialt akseptert å åpent kritisere noen for at de er overvektige, det er ikke sosialt akseptert å kommentere overvektiges kropp (med unntak av min mormor på 82 da )- jeg slipper kommentarer på kroppen min - dermed er det trygt.
• Overvekt er kjent, vant og sikkert.

Nå fikk jeg lyst på litt kake ...

Jeg har jo innsett at å leve som overvektig faktisk ikke er noe trygg tilværelse, snarer tvert imot - men likevel knytter jeg trygghet til det å være overvektig... Jeg er rar sånn...

Jobben min er å finne eksistensiell trygghet i andre ting. Der er jeg på god vei, og min vei går via ting som ikke fysiske. For eksempel kunnskap, kommunikasjon, engasjement, verdier, bidrag til andre - ting som egentlig er helt uavhengig av mitt fysiske legemet.

Det var meg og trygghet.

[Iset]

Årh som jeg kjenner meg igjen i mange av de punktene., HP, og nå fikk jeg også lyst på kake... :P

[Zoë]

Mitt overvektsproblem skyldes utelukkende følelser, ja....

Dette med overvekt føles trygt fordi det fritar en fra deltakelse i livet og forventninger fra andre, passer ikke for meg.
Jeg lengter tvert imot tilbake til den friheten jeg føler når jeg er slank.

Men jeg spiser for å døyve angst. Jeg er oppvokst med mat som trøst. Det vanket alltid kake ellergod mat når noe var vanskelig - og så var alt bra igjen!
Dette sitter så dypt forankret i meg, at selv om jeg er veldig bevsiit på mekanismene som trer i kraft føler jeg meg ofte helt maktesløs i å klar å endre på dette. Å overspise mot min egen vilje, føles veldig selvdestruktivt. Men det sitter i ryggmargen at å spise noe godt ( les: sjokolade ) fører til trygghet og "tryller bort" alle vonde følelser og problemer.

Derfor sliter jeg med å gå ned selv etter jeg har oppdaget lavkarbokost; det er jo ikke bare selve kunnskapen om riktig kosthold som må være på plass - det må dyptpløyende endringer i psyken også. Og det er dessverre et omfattende arbeid som jeg på motløse dager ikke tror jeg noen gang kan klare....

Men jeg KAN det. Tror jeg....

[ssskaldeman]

Jag har kontakt med väldigt många överviktiga. Om jag gör en grov uppdelning så finns det två grupper:

1. De som är känsliga för karbohydrater och äter mycket karbohydrater. De blir alltid feta. Ibland svälter de sig ett tag, sen återgår de till karbohydraterna igen. Och då blir de feta på nytt.

Dessa människor är lätta att hjälpa. Det gäller "bara" att få dem att ersätta kolhydraterna med fett. Då går de ner i vikt, utan att någonsin vara hungriga. Ibland går det fort, ibland går det långsamt, men ner går det.

Det handlar om en stor grupp och det är den gruppen som drabbas av dagens felaktiga kostråd.

2. Den andra gruppen består av dem som äter för att de är ledsna. Här handlar det om människor som lagar hål i själen med hjälp av mat. Ofta söt mat, eller en blandning av söt och fet mat.

Dessa människor är väldigt svåra att hjälpa. De är kanske ledsna för att de är feta, eller för att de inte har någon partner. Och så äter de som tröst. Om de blev smala, och hittade en livskamrat, så skulle de nog förbli smala. Men det är svårt att bli smal när man äter för att man är ledsen.

Själv tillhörde jag den första gruppen. Därför var det enkelt för mig att gå ner i vikt. Det gällde bara att komma på hur jag skulle göra. Men hur hjälper man dem som ingår i grupp två?

Sten Sture

[des65]

Opprinnelig lagt inn av ssskaldeman

Jag har kontakt med väldigt många överviktiga. Om jag gör en grov uppdelning så finns det två grupper:

1. De som är känsliga för karbohydrater och äter mycket karbohydrater. De blir alltid feta. Ibland svälter de sig ett tag, sen återgår de till karbohydraterna igen. Och då blir de feta på nytt.

Dessa människor är lätta att hjälpa. Det gäller "bara" att få dem att ersätta kolhydraterna med fett. Då går de ner i vikt, utan att någonsin vara hungriga. Ibland går det fort, ibland går det långsamt, men ner går det.

Det handlar om en stor grupp och det är den gruppen som drabbas av dagens felaktiga kostråd.

2. Den andra gruppen består av dem som äter för att de är ledsna. Här handlar det om människor som lagar hål i själen med hjälp av mat. Ofta söt mat, eller en blandning av söt och fet mat.

Dessa människor är väldigt svåra att hjälpa. De är kanske ledsna för att de är feta, eller för att de inte har någon partner. Och så äter de som tröst. Om de blev smala, och hittade en livskamrat, så skulle de nog förbli smala. Men det är svårt att bli smal när man äter för att man är ledsen.

Själv tillhörde jag den första gruppen. Därför var det enkelt för mig att gå ner i vikt. Det gällde bara att komma på hur jag skulle göra. Men hur hjälper man dem som ingår i grupp två?

Sten Sture

Så bra skrevet! Jeg er nok også i gruppe 1, men jeg må også finne ut hvordan jeg gjør det