Målsetting

[Carbokiller]

Jeg har til tider undret meg over min egen og andres målsettinger når det gjelder vekttap. Og har noen tanker rundt det. Samtidig er jeg veldig intr. i å høre andres tanker.

Et mål er noe man helst skal nå, tenker jeg. Ikke når løpet er ferdig og alle har gått hjem, men mens alle er der og kan heie deg frem. Derfor har alle mine mål sikkert sett nokså knuslete ut. For jeg setter meg bare mål jeg VET JEG KAN NÅ! Og da har jeg tatt i betraktning at jeg kommer til å være premenstruell, kanskje sydenturen kommer til å ødelegge kostholdet osv. Samtidig som mine mål er knuslete og små, så blir de likevel ikke en sovepute. For jeg kan jo alltids sette meg nye mål underveis. Målet er jo å nå målet hvis du forstår.

Vi er alle forskjellige og alle har vi våre grunner for å sette de målene vi gjør. Men jeg tenker slik at - har vi ikke alle sammen nettopp feilet. Gang på gang. Bevist for oss selv og alle andre at vi er feite og håpløse slankere. Gått løs på den ene slankekuren etter den andre, bare for å ende opp enda tyngre og med enda lavere selvfølelse? Det har i alle fall jeg! Jeg har latt meg tråkke og tråkket meg selv så langt ned i gørra ettersom jeg feilet, at jeg til slutt nesten var utslettet. Jeg så på meg selv som en håpløs dundre uten styrke som ikke klarte noen ting...
Men det var da.
Nå er det SLUTT!!
Derfor setter jeg meg mål jeg VET jeg kan nå. Som vil løfte selvfølelsen min. Som vil gi meg følelsen av styrke og det å lykkes! Som kan gjøre at jeg kan se meg selv i speilet meg stolthet og si at "Jøss.. du nådde målet! Gratulerer!"

For hva hadde skjedd hvis jeg satte meg for store mål? Jo...jeg hadde igjen fått en bekreftelse på at jeg ikke duger til noe, at jeg ikke klarte det, at jeg feilet nok en gang. Og derifra til trøstespisingen... den veien er ikke lang.

Jeg har alltid nådd mine mål etter at jeg begynte på Atkins. Lenge før tiden også stort sett. Og hver eneste gang har jeg vært mega-stolt av meg selv!! Og satt meg nye mål jeg kan strekke meg etter. Aldri har jeg feilet, jeg har lykkes hver eneste gang. Kanskje det har vært med på å gjøre det hele så lystbetont som dette har blitt? Fordi jeg VET... at dette KAN JEG!?

Samtidig... så har vi det langsiktige målet. Eller har jeg det? Nei... jeg må tilstå at det gidder jeg ikke engang tenke på! For å stadig tenke på at jeg skal gå ned f.eks. 30 kilo, ville være så inni hampen uoverkommelig, så enormt langt fremme at jeg ville umiddelbart begynt å deppe og trøstespise bare ved tanken. For meg blir et langsiktig mål ikke noe jeg vil strekke meg etter med glede, det blir heller en sten, en tung bør som vil tynge meg ned.Kun når det endelig målet er nesten innenfor rekkevidde ville jeg tenkt på det. Men her er vi sikkert veldig forskjellig vil jeg tro!?

Derfor har jeg aldri satt meg noen endelig mål. Fordi jeg vet det er langt fremme et sted. Og fordi jeg foretrekker å ta et kilo av gangen å se. Sist jeg veide seksti kilo var jeg femten år. Nå er jeg en voksen kvinne på 41 med et svært tungt svangerskap bak seg. Jeg aner ikke hvordan jeg vil se ut om jeg veide seksti kilo. Eller syttifem for den saks skyld. Derfor lager jeg veien mens jeg går og evaluerer fortløpende.

Men mål er uansett viktig synes jeg. Det er et lite stoppested, et lite øyeblikk hvor man kan sole seg i glansen av sin egen styrke og utholdenhet. Det er et sted man kan stoppe opp og tenke etter og føle. Hvor vil jeg nå? Vil jeg videre? Hvordan skal jeg gå veien videre?
Og et mål er noe man kan strekke seg etter. Med glede. Fordi man vet at man vil nå det målet. Ikke uten anstrengelse, men heller ikke død av utmattelse.

[Anne]

HeiCarbokiller.

Takk for at du har satt finger'n på noe vesentlig. Jeg har tenkt akkurat det samme og jeg svarte nettopp Nalana ang dette.

Det er veldig viktig å sette seg realistiske mål, for vi skal ikke gå på noe nederlag. Vi ønsker å nå målet. Vi skal ikke ha ønsketenkning når vi prøver å gjøre noe med helse og vekt, vi skal ha målsetninger.

Som jeg sa til Nalana; jeg kan ønske at jeg klarte å spare 1 mill. på 3 år for å reise på jordomseiling, men det har ikke noe for seg å ha det som mål, for det vet jeg at ikke er realistisk. Derimot, kan jeg sette som mål å spare 100 kr mnd i 3 år, så jeg kan dra på venninnetur til syden uten å belaste "matbudsjettet"¨om 3 år. Sparer jeg i 6 år kommer jeg kanskje til Østen osv...

Vi må se fakta i øynene når vi setter mål, ellers blir vi bare skuffet gang på gang. Kanskje vi ikke engang ville klare små delmål, fordi vi gir opp halvveis. Og går på en nederlagssmell og ødelegger enda mer.

Intet mål er for lite! Og alle mål er deilige å nå!

Det er så viktig å holde motivasjonen oppe, og det gjør man dessverre ikke dersom man setter mål man ikke kan nå! Man føler seg mislykket når man misser, gang etter gang, og iallefall jeg har mistet troen på at noe som helst kan funke!
Dette er på en måte siste sjanse, men utrolig nok så funker det, og jeg er ikke sulten!!!!
Det gir meg et kick, men også svevende tanker om svimlende vekttap!

Som du sier kan slikt ta motet fra en på sikt. Allikevel tror jeg at en form for mål virker motiverende og oppstrammende i forhold til det å holde seg til dietten.
Jeg har ikke satt meg konkrete mål, men prøver å skape meg et bilde av meg selv i det fjerne, som jeg har tro på at jeg kan nå! Dette bildet er med på å holde meg på en kurs, bidra til at jeg holder meg selv i ørene, om du kan si det slik. Men jeg som nærmest skal halvere vekten, kan av de grunner du nevner, raskt miste motet. Det vil ta forferdelig lang tid.
Akkurat nå føler jeg meg trygg på at dette skal gå, all den tid jeg ikke lenger sliter med HUNGER. Det er helt greit å si nei til sjokolade og pasta. Ja jeg savner det, men jeg MÅ ikke ha det!
Dette er en fantastisk følelse, å ha kontroll. Derfor tror jeg også at jeg har større motivasjon for å holde meg til kuren, og målet er et sted der fremme, men altså ikke konkretisert i den grad at jeg risikerer å bli kjempeskuffet.

Viktig tema du tar opp!