En kalori er faktisk en kalori

[Photobscura]

Joda. Ser den. Men litt av poenget mitt er at jeg kan gå sulten lenge, og bare ignorere det. Jeg går litt på tross av det prinsippet jeg så hardt forfekter. F.eks i dag har jeg gått i nesten en time. Likevel har jeg kun spist en neve nøtter, to kokte egg og en bit peppermakrell med majo og to ts tahini ...

[Supera]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

Joda. Ser den. Men litt av poenget mitt er at jeg kan gå sulten lenge, og bare ignorere det. Jeg går litt på tross av det prinsippet jeg så hardt forfekter. F.eks i dag har jeg gått i nesten en time. Likevel har jeg kun spist en neve nøtter, to kokte egg og en bit peppermakrell med majo og to ts tahini ...

Du spiste ikke mye, nei... Når man faktisk går sulten, så sier det seg jo selv at kroppen vil ha mer energi. Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg IKKE er mer sulten... Jeg regnet ut ca kaloriforbruk og det ligger på 3600 til dagen. Kroppen bruker en del energi på alle de ekstra kiloene, ja...

Jeg ser at mange av de tingene vi diskuterer går igjen i andre tråder om dagen, men jeg synes det er greit å samle en generell diskusjon her.

I tråd med det første innlegget mitt, så er det faktisk slik at du over en periode må forbruke mer kalorier enn du inntar for å legge på deg, og mindre for å bli tynnere. Men denne informasjonen har ingen praktisk betydning slik den vanligvis blir brukt - det vil si å redusere på antall kalorier i maten eller begynne å trene mer. Men trening er veldig sunt, bare så det er sagt.

For hvis du begynner å spise mindre, og kroppen svarer med å forbruke mindre, så er du vel like langt? Eller den andre siden - hvis du trener mer, og kroppen svarer med å redusere forbrenningen eller bli mer sulten, går du også i null. Det er ikke her nøkkelen til vektregulering ligger.

Dyr som går i dvale, bruker sommeren på å legge på seg kroppsfett i forberedelse til vinteren, men forsøk på f.eks. ekorn viser at de legger på seg akkurat like mye om de blir sperret inne og får begrenset matmengden til samme nivå som før sommeren. Det er altså ikke hvor mye de spiser, men kroppens egen regulering av forbrenningen som gjør at de får et kalorioverskudd.

Et annet eksempel er hunnrotter som får fjernet eggstokkene, og dermed kuttet produksjonen av østrogen. De begynner å spise voldsomt og blir raskt fete. Når østrogen senere tilføres kunstig, slutter de å overspise, og vekten går tilbake til det normale. Den logiske konklusjonen er at de blir fete fordi de spiser for mye. Men så kommer det overraskende: de blir akurat like fete, selv om de ikke får mer mat enn før. Det som skjer når østrogenet kuttes, er at kaloriene lagres i fettcellene fremfor å bli tilgjengelig for rotten. Derfor spiser de mer og mer i jakt på tilgjengelig energi. De blir altså ikke fete fordi de spiser for mye, men de spiser mye fordi de sulter på cellenivå, selv om det ikke ser slik ut på utsiden.

Det finnes utallige slike undersøkelser, også på mennesker. Det er vist at noen går mer ned med 2000 kalorier enn andre gjør på 800 kalorier per dag. Det er ikke hvor mange kalorier vi spiser som bestemmer om vi blir tynne eller tykke. Det er helt andre mekanismer.

Så hvordan kan vi klare å skape et kaloriunderskudd eller overskudd hvis kroppen bare tilpasser seg inntaket?

For å ta noen viktige myter først, og forklaringen etterpå:

- Du blir ikke spesielt mett av fett. Du blir heller ikke spesielt mett av protein. Men du blir sulten av karbohydrater
- Fettet flyter ikke inn i fettcellene etter et måltid for så å blir frigjort når det er tomt for energi i kroppen
- Vi har ikke en "programmert vekt" som kroppen jobber mot
- Kroppen skiller ikke på de forskjellige typene energi (proteiner, fett, glucose) til forbrenning (men det er ikke ubetydelig hva vi spiser)
- Kroppen går ikke i dvale bare av å spise få kalorier
- Kroppen skiller ikke på energi som finnes i fordøyelsessystemet eller blodomløpet, eller energi fra fettcellene

Insulin er den drivende kraften bak både sult, metthetsfølelse og energibalanse. Hold insulinnivået lavt og spis når du er sulten, så oppnår du maksimal fettforbrenning og hindrer kannabalisering av proteiner (musklene) i kroppen.

Som nevnt ser ikke kroppen forskjell på næringsstoffene når de har blitt til energi, men prosessen rundt og frem til tilgjengelig energi er svært forskjellig. Så lenge insulinnivået er lavt, flyter det konstant fettsyrer ut fra fettcellene og inn i blodomløpet. Det som ikke umiddelbart blir brukt som energi, blir ført tilbake til fettcellene igjen. og slik sirkulerer tilgjengelig energi konstant ut og inn av fettcellene og blodomløpet. Kroppen bryr seg ikke om energien kommer utenfra gjennom kosten eller innenfra. Målet til kroppen er å dekke behovet for energi til enhver tid, også i perioder med total mangel på mat. Og det klarer den, blant annet ved å tære på muskelmasse og redusere forbrenningen. Kroppen går i dvale når den mangler energi til cellene, ikke fordi du spiser lite kalorier.

Mange har kritisert lavkarbodietter, og sier at det bare fungerer fordi du reduserer sulten. Det er helt riktig. Men ikke slik de tror. Sulten reduseres fordi kroppen klarer å frigi nok energi fra egne fettceller til å dekke opp for energibehovet, uten å ha behov for tilførsel av mat. Men kroppen klarer ikke å frigi nok energi fra fettcellene alene fra dag til dag. Derfor blir vi sultne. Det er signalet om at vi har nådd maksimal forbrenning uten å ha nok energi å tilby internt. Når insulinnivået øker, klarer ikke fettcellene å frigi energi, og vi må tilføre stadig mer av energien gjennom kosten. En del av denne energien lagres i fettcellene, men det blir ikke frigjort før insulinnivået er lavt igjen. På den måten øker vi i vekt. Det går altså helt fint å innta f.eks. 1500 kalorier gjennom kosten, men forbruke 2000. Da går du ned i vekt. Det er også fullt mulig å innta 2000 kalorier, men forbrenne 3000. osv, helt uten å trene (tallene er tatt ut av løse luften). Poenget er at så lenge du holder insulinnivået og blodsukkeret på et minimum, går du ned i vekt. Insulinresistens i fettceller og muskler gjør det vanskeligere å få et kaloriunderskudd. Insulin er det eneste hormonet som får cellene til å lagre fett. Alle andre hormoner øker fettfrigjøringen.

Defekter i hvilket som helst av de andre hormonene, spesielt vekst/kjønnshormoner, vil derfor også gjøre det vanskeligere å få til et kaloriunderskudd. Det forklarer hvorfor det er fryktelig enkelt for noen, men nesten umulig for andre å gå ned i vekt. Det har virkelig ikke noe med vilje å gjøre.

Så rådet om å spise når du er sulten, og spise til du er passe mett, er et veldig godt råd. Jo mer du spiser, jo lenger vil det ta før du blir sulten igjen, såfremt du ikke øker insulinproduksjonen. Spiser du mindre, blir du raskere sulten. Det er egentlig veldig enkelt. Og underveis mister du fett i akkurat det tempoet som er mulig for deg. Det er ikke usunt å spise lite. Det er ikke usunt å spise mye. Men det er usunt å gå sulten.

Så det er fullt mulig å leve på både høye og lave kalorimengder. Det avgjørende er hvor mye kroppen klarer å frigi selv. Og det henger igjen sammen med hvor mye insulin som skilles ut. Dette er individuelt, og derfor er det ikke mulig å gi noe tall i kalorier på hvor mye man skal spise. Og derfor har kalorikalkulatorer på nett overhodet ingenting for seg.

I praksis kan man også leve på 100% fett, men protein er nyttig til muskeloppbygging. Økte muskler gir på sikt økt forbrenning, og er en preventiv beskyttelse mot de tilfellene hvor du både spiser for lite og har for liten utsikkelse av fettsyrer til å dekke kroppens behov. Det har ikke noe med selve energien i protein å gjøre.

[Photobscura]

Tusen takk for et godt innlegg, Chunky!
Jeg leste også noe av Pål i dag som var inne på mye av det samme.
Det er jo et skikkelig puslespill for enkelte av oss, uten tvil. Som det du sier med hormoner, at jeg i mitt tilfelle har mer testosteron/androgen (beklager om jeg roter med begrepene, men jeg går litt i surr) enn jeg skal ha, noe som også er tydelig med tanke på HVOR jeg lagrer fett. jeg lagrer fett som en mann, midje og rygg, men ikke på bein og armer. Typisk insulinresistent/pcos-kropp, altså. Så for meg så må det jo være hormonene som spiller hovedfiolinen i hele den resistensen kroppen har mot å miste vekt til tross for min rigiditet. Jeg har også stadig høye insulinverdier og forhøyet langtidsblodsukker (til tross for finfint fastende). På toppen av det hele kommer hypothyerose. Det er med andre ord hormonkrig i kroppen min, og så lenge jeg ikke får ned insulinnivået, så får jeg ikke frigitt nok fett (særlig rundt midje, og jeg antar -indre organer), som videre fører til at testosteronnivåene mine ikke vil gå ned, videre vil hypothyerosen fortsatt holde forbrenningen på et lavt nivå, og følgelig frigir ikke kroppen min nok lagret fett, hvilket holder insulinnivåene oppe -og sirkelen er sluttet. Dette er min teori, og hva Dr Willumsen kaller metabolsk syndrom, som rett og slett er en fysisk 'ond sirkel'.
Og så står jeg i fare for å skape en ond sirkel selv, ved at når jeg tar metformin som skal øke insulinresistensen, blir kvalm i starten, som førte til at jeg spiste alt mindre, som igjen vil holde stoffskiftet mitt lavt.
Dette er betraktninger tatt rett ut av hodet, og jeg ser vel nå at dette muligens er i ferd med å brytes, da jeg etterhvert, etter oppstart med metformin har fått mindre synlighet av hormonproblemer. Kroppen min tar tydelig en mer kvinnelig form, andre små symtpomer slipper taket, men det jeg ville fram til i min litt trådkuppingsinnlegg var at jeg er litt redd for at jeg kan ødelegge denne fine progresjonen ved å med eller mindre bevisst stadig sulte meg mer og mer.
Så, jeg lader opp til et mer nøyaktig øyesyn på hva jeg faktisk får i meg framover, og håper at et kan motivere meg til å kutte ut den sultinga.

[Photobscura]

Ja, og for å komme tilbake til det med kalorier, jeg føler vel jeg trenger et minstemål på kalorier. Typ ikke lavere enn 1400 eller noe sånt. På fettfestivalen lå det ganske høyt, helt opp til 3000. Men jeg klarte ikke det over tid, å skulle tyte så sinnsykt mye fett i meg hele tiden, selv om jeg til daglig er liberal til fett.

Men, jeg vil også tilføye at, til tross for at jeg synes det er kjempepositivt med denne innsikten du legger for dagen, jeg synes det er viktig å før man eventuelt kommer inn på et med at kalorier har noe å si, på en måte, så er det mange som kommer inn her og er på den ene siden veldig lettet over å slippe telle kalorier, og da har jeg alltid vært hard på det å oppfordre folk på å bli ordentlig godt kjent med sult- og metthetssignalene sine, og de mer diffuse som kan blandes med sult, nemlig fysenhet og sug etter noe, ikke minst kan tørste oppleves sultaktig. Dette tror jeg er kjempeviktig. Og mange som klarer å lære seg dette, og følge det vil jo også, om de vil, se at kaloriinntaket sjelden er noe voldsomt når de lytter til kroppen sin og lærer signalene bedre å kjenne. Om man har vært på diverse sulte/pulver-dietter, eventuelt har hatt noen form for spiseforstyrrelse, er det en kjempefordel å ta seg selv litt i skole for å skjønne signalene kroppen gir, og hvorfor.

Jeg er helt enig med deg. Det er absolutt en fordel å ha et minstemål på kalorier. Det er bedre å spise litt for mye enn litt for lite. Og jeg vet både av egen erfaring og andre rundt meg som har startet med lavkarbo, at det kan ta uker og ofte måneder før man lærer seg å tolke signalene riktig, kanskje også før signalene faktisk blir helt riktige.

Det som også kan forstyrre sultreguleringen, er at bukspyttkjertelen skiller ut insulin i bølger. En av pionerene på dette er Gerald Grodsky. Han viste at den første bølgen kommer allerede sekunder etter at du har begynt å spise (kanskje allerede ved tanken på maten som skal komme - a la Pavlov), og lenge før glukosen dukker opp i blodbanen. Den forbereder kroppen på hva som skal komme. Denne første bølgen varer i ca 20 minutter før den ebber ut. Deretter skilles insulin ut i mer kontrollerte former. Den andre bølgen varer i flere timer. Det tar insulin ca 10 minutter før det har noen merkbar effekt på glukosenivået i blodet, så den første bølgen har som hensikt å kunne utnytte glukosen med en gang den dukker opp. Men denne første bølgen stopper fettfrigjøringen og tømmer blodbanen for glukose i påvente av mer. Dette gjør at man blir ekstra sulten rett etter at man har begynt å spise, samtidig som den normale sultreguleringen blir satt ut av spill.

Denne første bølgen av insulin blir sjelden oppdaget på tester, fordi de måles over lengre tidsperioder, typisk en halvtime, time og to timer etter at man spiser, og dermed misser legene ofte hva som skjer i de første minuttene hvor blodbanen blir tømt for næringsstoffer, fettcellene "lukkes" og sulten stiger.

Kanskje litt på siden, men jeg synes det er interessant.

Et lite tillegg: avhengigheten av karbohydrater er veldig bra dokumentert. Forskere har klart å fremprovosere abstinenser i mus som var like kraftige som opiatabstinenser.

[Photobscura]

Nå ble jeg litt usikker, men de gangene jeg har testet c-peptid har det blitt gjort fastende om morgenen.
Og med tanke på at jeg ved det tidspunktet hadde levet strikt lavkarbo over lengre tid, så vil uansett et så høyt insulinnivå (eller, insulinet er jo ikke dirkte det som måles, men c-peptid skal som en regel ligge proposjonalt med insulinet, og er letter å måle, som jeg har forstått -litt på siden), i tillegg til et såpass høyt langtidsblodsukker (som også måles fastende via glukosebelastning) tilsier jo at det er noe som holdes i hevd uten at kostholdet i seg selv får gjort særlig mye med det, foruten å ikke forverre det hele. Med så høye insulinverdier vil jo heller ikke blodsukkeret kunne bli ryddet vekk fra blodet i ønskelig grad, om jeg har fortsått det rett.
Jeg tror nok jeg hadde vært en god og feit diabetiker med uførestønad i dag om jeg ikke hadde snudd den gangen, derom er jeg i liten tvil. Så jeg har vel ikke gjort annet enn å holde kroppen i sjakk de siste årene, men etter streng beskjed fra diabetessykepleier på Lovisenberg, så er jeg fortsatt i faresonen ettersom jeg ikke har fått redusert fettprosenten min ytterligere, så min lille ''desperasjon'' går utover det helt ytterlige med en fortsatt vektreduksjon.

Jeg ble veldig inspirert her i alle fall, ikke minst etter å tråle flere tråder, for å få litt mer innsikt i hva som kan skje over tid et alt for lavt næringsinntak. Har man lavt stoffskifte fra før, så tror jeg man gjør seg selv en bjørnetjeneste å stadig ligge på et stort kaloriunderskudd. Ikke har jeg så altfor mye muskelmasse å tape heller

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

N Ikke har jeg så altfor mye muskelmasse å tape heller

Tja, vet ikke om jeg hadde turt å møte deg på lavt blodsukker i en mørk skog, uansett

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Chunky, her.

Tja, vet ikke om jeg hadde turt å møte deg på lavt blodsukker i en mørk skog, uansett

Haha, du sier noe . Jeg er grim med lavt blodsukker . Men i følge målinger så ligger jeg litt under gjennomsnittet muskelmassemessig. Men det gjør jo ingenting når jeg er så stor i kjeften

[Supera]

Du må ikke ha så mange bra innlegg over en så kort periode, Chunky. Kan jo ikke prikke deg en gang!

Du forklarer det på en lettfattelig måte, men gir mye god informasjon like vel. Takker for god informasjon!

[Photobscura]

Ja, da kan jeg sånn kjapt presentere en veldig personlig observasjon her om at sulting ikke hjelper stort, i alle fall ikke på kort sikt .
Jeg har prestert å gå opp en halv kg, og ligger en kg over noteringa før jul, og nå sjekka jeg litt sånn harelabb på maten jeg har spist i uka som gikk, og jeg lå på pluss minus 800 kalorier om dagen . Om jeg fortsetter så spiser sikkert kroppen opp seg selv, men det er vel ikke den måten jeg ønsker å gå ned i vekt på akkurat . Så nå har jeg satt en nedre grense på 1400 kalorier om dagen, og en nødgrense på to hundre mindre enn det igjen. Varsellampene blinker her, kroppen må jo tro det er skikkelig dårlige tider!

[Supera]

Så da fikk du advarselen du var ute etter? Det er jo bra!