Hva er galt med meg?

[sigboh]

...

[senorita]

Hei.. vil bare si at jeg vet åssen du har det... Jeg er jo da 26.. og jeg har stort sett "kun" samboeren min. Jeg har flyttet litt rundt siste årene, bodd her og der, og er veldig lite sosial av meg. Snakker med dem på jobb og alt, men aldri noen av dem som vil finne på noe utenom jobb.. Så jeg har stort sett kun samboeren min.. Ikke så lett å bare dra ut og finne seg nye venner på en ny plass heller syns jeg.. Har "gamle" "venner" fra skoletiden, dem bor ikke her og vi er ikke så veldig close heller egentlig.. Så det er veldig kjedelig..

Jeg tror ikke det er noe galt med deg, men jeg syns du virker veldig voksen for alderen. Jeg kjenner ingen på 17 som skriver og ordlegger seg sånn som deg.. Dem jeg kjenner på din alder er , no offence, for meg veldig barnslige.. Kanskje det er derfor? at du er liksom noen nivå over dem? Jeg vet ikke, har i alle fall et inntrykk av at mange 16-17-18åringer er veldig overfladiske og barnslige og litt fjasete. Jeg føler til og med det om dem jeg vet om på min egen alder her, derfor har jeg også unngått og bli venner med dem. Vi har ikke felles interesser og jeg er heller ikke sånn som flyr på byen hver helg og drikker meg full og fjaser bare.. Jeg har heller ikke barn, så jeg passer ikke sammen med de som har fått seg familie. Jeg er liksom litt midt i mellom... Og det er også litt vanskelig. JEg vil ikke ha "festvenner", men en god venninne som jeg kan prate med og fortelle alt til.. Dette hadde jeg før da jeg gikk på skolen, men nå har dem flyttet alle veier og jeg flyttet

SÅ du er ikke alene, og du virker som en veldig grei og oppegående jente Så jeg tror ikke du skal tenke at det er deg noe galt med ialle fall

Synd du bor så langt unna, ellers skulle jeg hilst på deg

[Huldr]

Høres ikke noe ok ut å ha det sånn!

Men har du tatt mye initiativ? Får du nei når du spør, eller er det mer det at ingen spør deg? Det er jo ikke sikkert de oppfatter at du vil finne på noe med dem hvis du ikke spør direkte.

Kanskje du selv føler at du viser at du vil, men at andre ikke forstår det. De vet kanskje at du henger mye sammen med kjæresten din og tror at det er det du helst vil gjøre?

Hun som venninnen din har sagt hun ikke liker så godt er kanskje sånn som inviterer seg selv og er mer pågående? Folk som er det kommer gjerne langt i sosiale sammenhenger uansett om de blir likt eller ikke, for de bryr seg kanskje litt mindre og er ikke fullt så følsomme for avvisning.

Det er ikke noe rart om du blir litt forsiktig med å ta initiativ når du er blitt mobbet - det kan hende du omgir deg med en litt beskyttende holdning og kanskje har litt vanskeligheter med å stole på folk og slippe dem innpå deg. Jeg kjenner deg jo ikke, så jeg vet ikke - jeg bare gjetter her. Men jeg tror absolutt ikke det er noe galt med deg og jeg tror ikke at andre synes det heller

Jeg ville prøvd å ta mer konkret initiativ, spørre noen i klassen om de vil være med og ta en kaffe etter skolen, for eksempel. Samme dag - sånn at det blir en lett og naturlig overgang fra å omgås og ha det hyggelig på skolen, til å finne på noe etterpå. Jeg vil tro at du ville få positiv respons på det, men om de ikke kan akkurat da, så ikke gi opp for det. For det er ikke alltid folk kan og det er sjelden det har med at de ikke liker en å gjøre.

Det er sikkert ikke kjempeenkelt for deg å gjøre det, men jeg tror du har mye å vinne på å prøve

[kamp]

Jeg har også et ønske om å ha venner, om å finne på ting sammen. Men det blir aldri noe av det dessverre..

Jeg har noen jeg snakker med på skolen men jeg klarer ikke ta kontakt utenom. Vi kan snakke litt på msn men det blir aldri "real life".

Jeg sier jeg har et ønske om å ha venner men jeg får det ikke til fordi jeg klarer ikke small talk o.l. fordi jeg har asperger syndrom.. Jeg kan snakke om ting som interessere meg men jeg er ikke flink til å snakke om "himmel og jord".

[Huldr]

Opprinnelig lagt inn av sigboh, her.

Det er nettopp det som er problemet og som jeg ikke forstår. Hadde det vært at jeg var veldig innelukket og aldri tok initiativ så hadde det vært greit. Men jeg er en veldig åpen person og har det veldig fint med klassekameratene mine - på skolen. For vi er en liten gjeng som er veldig åpne alle sammen. Prater og ler av og om alt sammen. Vi er veldig sammensveiset. Det er derfor jeg ikke skjønner hvorfor ingen inviterer meg med på noe! Har ofte tatt initiativ og spurt om vi skal finne på noe og pleier ikke få nei, men tilslutt føler jeg det som at jeg maser fordi det er jo aldri noen som spør meg "tilbake" om å finne på noe. De spør heller alle andre. Det er der problemet mitt ligger. Jeg kan trives godt i mitt eget selskap, men når jeg vet at for eksempel veninnen min har en liten jentefest hjemme hos seg og alle de andre skolevennene er der utenatt jeg er blitt spurt så føler jeg meg ensom og frustrert. skal ikke være lett

Skjønner at du synes det er merkelig! Er man venninner pleier man da å be hverandre på sammenkomster og sånt.

Hva med å rett og slett spørre henne? Tøff ting å gjøre, men da får du ihvertfall vite hva det er ... Det er ikke noe hyggelig å bli satt utenfor hele tiden nei Jeg opplevde det selv da jeg gikk på ungdomssskolen, men da var det rett og slett utfrysing og "bitching" som jeg ser det er blitt kalt nå ... Å ikke vite hvorfor ting er som de er må jo være veldig vanskelig. til deg!

[senorita]

Opprinnelig lagt inn av kamp, her.

Jeg har også et ønske om å ha venner, om å finne på ting sammen. Men det blir aldri noe av det dessverre..

Jeg har noen jeg snakker med på skolen men jeg klarer ikke ta kontakt utenom. Vi kan snakke litt på msn men det blir aldri "real life".

Jeg sier jeg har et ønske om å ha venner men jeg får det ikke til fordi jeg klarer ikke small talk o.l. fordi jeg har asperger syndrom.. Jeg kan snakke om ting som interessere meg men jeg er ikke flink til å snakke om "himmel og jord".

Jeg vet hvordan det kan være, jeg har en kompis (min aller beste venn faktisk) og han har asperger.. Han sliter veeldig med det samme. føler seg utrolig ensom og alene, (jeg bor langt unna han..) og han sa til meg faktisk senest i går at psykologen hans sa han burde lære seg "small talk"...

[kamp]

Opprinnelig lagt inn av senorita, her.

han sa til meg faktisk senest i går at psykologen hans sa han burde lære seg "small talk"...

Rar psykolog.. Fordi det er ikke akkurat noe man lærer over natten

[senorita]

Opprinnelig lagt inn av kamp, her.

Rar psykolog.. Fordi det er ikke akkurat noe man lærer over natten

Jepp, jeg reagerte også på det.. Jeg har ikke AS men jeg suger som f.. til å sitte og prate pisspreik med folk.. Jeg vil da ha noen skikkelige samtaler, ikke bare fjas.. hehe

Men sånn er det vel i verden nå.. Mange egoistiske overfladiske folk, ikke rart man får problemer..

[Nerthus]

Hei du! Livet skal ikke være enkelt det er ihvertfall sikkert

Jeg er 40 og har noen få gode venninner i dag. Det er nok fordi jeg har tatt mye initiativ selv og gitt mye av meg selv. Dvs at jeg tar mye kontakt, ringer jevnlig, sender meldinger, inviterer de til å treffe meg når jeg er hjemme i heimbyen og bruker mye tid og energi for å finne tidspunkt og sted som passer for de også. Jeg ser også i dag at det skjer absolutt ingenting om jeg ikke tar initiativ til å invitere meg selv til dem - eller de til meg. (JEG leder initiativ-konkurransen kan man si hehe)

Sånn er det svært ofte - ikke bare når man er 17 - men også når man vokser opp.
Jeg har valgt å ikke irritere meg over at det alltid er jeg som må ta initiativ... jeg gjorde det en lang periode - og det gjorde meg bare veldig deprimert...

Nå er det også slik at man kan aldri endre andres atferd - kun sin egen. Det er også slik at 80% av det du sier kommer fra kroppspråket... så har du kanskje nå kommet i en slik situasjon at du utstråler at du ikke forventer å bli invitert? Og at dette plager deg? Vel - så blir du heller ikke invitert.
Så tenker jeg litt på - har du selv invitert andre hjem til deg? Planlegger du små treff med andre? Tar du selv initiativ til sosiale sammenhenger med de du liker å være sammen med? Gir du hyggelig komplimenter, sier du hvor morsomt det er å henge sammen med de?

Dessverre er det alltid inn i seg selv man må gå for å få endring i en situasjon - nesten uansett hva dette gjelder.
Jeg kan anbefale deg en kjempefin bok som jeg nettopp har kjøpt selv om temaet vekst og endring - der står det svært mye om hvordan endre forholdet til andre mennesker ved å bli mer bevisst på hvordan ens egen atferd er. Jeg leser i den nesten hver dag - og prøver å bruke lærdommen feks på arbeidsplassen der man er tvunget til å være 8 timer hver dag sammen med mennesker man ikke har valgt å være sammen

Du høres litt ut som meg når jeg var 17... ganske moden, litt følsom og kanskje med en følelse av å ikke høre hjemme. Sånn hadde jeg også det... Heldigvis kan du velge å gjøre endringer selv, slik at du slipper å ha det slik. Bestem deg for å være positiv, oppmuntrende og inviterende til de du liker. Ta initiativ selv til å sette i gang ting, ikke vent på at andre skal invitere deg med. Snakker noen om noe de skal gjøre - spør om du også kan være med... SELV om det er vanskelig!

Boka jeg snakket om kan du få kjøpt her:
http://web.teamconsultmedia.com/index.php?page=butikk

Ps - det er INGENTING galt med deg - det er mange som har det slik og har hatt det slik. For min del skjønte jeg bare ikke kodene, og hva jeg måtte gjøre selv for å finne tilhørighet

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av senorita, her.

Jepp, jeg reagerte også på det.. Jeg har ikke AS men jeg suger som f.. til å sitte og prate pisspreik med folk.. Jeg vil da ha noen skikkelige samtaler, ikke bare fjas.. hehe

Men sånn er det vel i verden nå.. Mange egoistiske overfladiske folk, ikke rart man får problemer..

Jeg har valgt å ikke være sammen med overfladiske mennesker - det innebærer da gjerne en mye mindre sosial omgangskrets - men gud bedre så mye mer givende å være sammen med de få man kan snakke om VIKTIGE ting med!!

[Echo]

Først og fremst: Det er sikkert ikke noe galt med deg!

Det kan være mange, rare grunner til at du ikke blir bedt, selvfølgelig. Jeg kjenner jo ikke deg så jeg bare ramser opp alt som faller meg inn i øyeblikket.

Ren tankeløshet, trodde at du var opptatt, du har sagt noe om at du ikke liker noen av de som ble invitert, du tar for stor plass (snakker for mye om deg selv, kjæresten, andre ting som omhandler deg), sitter og klager/syter, sitter og skryter, en eller annen veldig populær person som av en eller annen grunn ikke liker deg, hun som inviterte har ikke lyst til å gjøre alt mulig sammen med deg etc. Hun kan jo rett og slett ha glemt det også

Du kan jo prøve å snakke med henne og fortelle at du ble overrasket og lei deg over at du ikke ble invitert for du trodde at dere var gode venninner.

Hvis hun kommer med et eller annet dritt, så kan du jo si noe om at det hadde vært fint om hun hadde tatt det opp med deg da så du kunne ha gjort noe med det.

Litt av problemet er jo at det ikke er så lett å endre andres drittoppførsel, du kan som regel bare endre måten du oppfører deg på.

Jeg kjenner en som har vært utsatt for det samme, (godt voksne mennesker) og der gikk det på det at hun irriterte de andre ved å skulle være i sentrum for oppmerksomheten hele tiden. Uansett hva de andre snakket om så hadde hun opplevd det samme eller noe lignende som hun skulle fortelle om, hun avbrøt gjerne og snakket høyt og lenge. Man skulle jo trodd at når man var i 60 årene så kunne man snakke med vedkommende om det, men nei da- hun ble bare ikke invitert lenger og skjønte lite.

Det kan jo være mye hyggeligere årsaker også da. Kanskje man ikke tror du er interessert for du har så mye annet spennende på gang, kanskje du er så pen at det blir for mye for de andre, kanskje du er så flink på skolen at det er helt uoppnåelig for de andre

Håper det ordner seg for deg!

En liten trøst kan kanskje være at det helt sikkert er massevis av mennesker som du kommer til å bli kjent med senere. Når jeg tenker meg om så holder ikke akkurat jeg kontakten med de jeg var mest sammen med på vgs.

[senorita]

Opprinnelig lagt inn av Echo, her.

Jeg kjenner en som har vært utsatt for det samme, (godt voksne mennesker) og der gikk det på det at hun irriterte de andre ved å skulle være i sentrum for oppmerksomheten hele tiden. Uansett hva de andre snakket om så hadde hun opplevd det samme eller noe lignende som hun skulle fortelle om, hun avbrøt gjerne og snakket høyt og lenge. Man skulle jo trodd at når man var i 60 årene så kunne man snakke med vedkommende om det, men nei da- hun ble bare ikke invitert lenger og skjønte lite.

Jeg tror faktisk jeg kan være sånn av og til :S Ikke fordi jeg vil være i sentrum, men når man prater med noen så blir man jo engasjert og man vil jo gjerne fortelle at man kanskje vet hva personen snakker om og har opplevd det samme.. blir jo kanskje til at man avbryter litt eller snakker i en "Pause"...det blir liksom ikke det samme å fortelle det etterpå, når man har kommet over på et annet tema.. Jeg mener at det må gå an å snakke "hver sin gang".. Ikke bare lytte :P Jeg er nok litt dårlig på å lytte.. :/

[Tropika]

Uff.. Slik følte jeg det også på videregående. En fin gjeng på skolen, men utrolig kjipt å sitte å høre hva de har gjort på fritiden dagen der på...




Senorita: Ser du bor på vestlandet. Bor selv litt utenfor Bergen og har alltids plass til flere venner.. Bare send meg en pm..

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av sigboh, her.

Takk for mange fine tilbake meldinger! Er litt deilig og ikke bare være den eneste som opplever slikt.. hehe.

Jeg kan nok, som noen nevner over her noen ganger begynne og blande meg selv litt inn i samtalen, men dette er noe jeg tror de fleste "sliter" litt med. Opplever iallefall de fleste jeg kjenner som litt sånn. Tror det sitter litt inne i alle å ville fortelle om noe de f.eks er stolt av med seg selv eller ha opplevd som bare kommer "sprutende" ut mens andre snakker om en situajson som ligner. Men når det er sagt, så er jeg mer den "lyttende" personen. har tilogmed hørt at jeg er for mye "enig" i det som blir sagt og at de heller vil ha mitt eget synspunkt på ting, noe som jeg gradvis har begynt og endre.

Er en ting jeg har tenkt på som kanskje kan være en grunn til at de kvier seg for og være med meg på fritiden.. Jeg har en bror som er fysisk og psykisk utviklingshemmet og jeg bruker store deler av dagen min til og være hos han og gjøre han glad. Jobber også litt her. Kanskje de tror at jeg absolutt ikke har tid ellernoe.. Ikke vet jeg, men jeg har iallefall prøvd flere ganger og få fram at jeg absolutt har tid til andre ting også.. Men det er bare en tanke.

Vil jo ikke si selv at "nei, jeg skjønner ikke hva som er galt for jeg er jo helt perfekt!", det er det ingen som er. Men syntes ikke selv at jeg er noe verre enn andre. Får iallefall inntrykk av det av lærere, kjæreste og familie. Er liksom derfor jeg forstår så lite

Vil bare si at utenom at det er andre som føler det slik - er det nok også mange DU vil oppleve som sosiale, utadvendte og sprudlende som hver dag må kjempe for å vise seg på den måten... det er - påstår jeg - sågodt som INGEN som det faller helt naturlig å være "populær" for, det må jobbes ganske hardt for å få til Det er også verst sent i tenårene - som jeg husker i hvertfall. Etterhvert blir det der stresset vekke, du velger venner etter interesse og personlighet, og man opplever også at man ikke må være så ofte sammen for å være gode venner
Stol på deg selv, VÆR deg selv så godt du kan, se om du kan justere din atferd innenfor DINE grenser for fremdeles å føle at du er deg selv - og nyt livet med forlovede, familie og omgangskrets.