Å handle på andres forventninger

[Liberal]

Mange av oss opplever å forandre oss drastisk som personer gjennom livets løp. Man lærer av erfaring og tilpasser seg deretter. For noen av oss skjer det fort mens det skjer saktere for andre. Noen forandrer seg lite mens andre forandrer seg mye. En del personer endrer seg bevisst, men mange endrer seg også ubevisst. De store forandringene i livet mitt har blitt gjennomført ved bevisstgjøring – og det gjelder nok de fleste. Det er først når vi er bevisst over våre selvfornektelser, hvordan andre kan være til hinder eller hvordan vi selv hindrer oss i å nå dit vi ønsker, at vi kan gjøre mest og best mulig endringer i livene våre til vårt beste. Denne prosessen består av tre steg: 1) å innse realitetene, 2) å forstå hva som må gjøres, 3) å gjennomføre de nødvendige tiltakene.

En av de verste fiendene jeg har møtt på i livet mitt er andres forventninger til meg – eller kanskje rettere sagt: min tolkning av andres forventninger til meg. Når man handler har man ofte en oppfattelse av hva andre forventer av en. En del ganger er nok dette velbegrunnet, men ofte vil det også bare være grove antagelser og misforståelser eller overtekning som ligger til grunn for de forventningene man tror at man står ovenfor. I slike situasjoner ender det ofte opp med at en gjør det en tror at andre forventer at en skal gjøre.

En av de store øyeblikkene i mitt liv var da jeg innså at mitt handlemønster ofte var basert på å innfri forventningene til andre, men ikke basert på mine egne ønsker. I begynnelsen var det vanskelig å innrømme ovenfor meg selv at jeg hadde levd andres liv og ikke mitt eget. Men etter å ha tenkt igjennom mye av det jeg har gjort opp igjennom så innså jeg at det var sant, og jeg aksepterte realitetene. De to neste stegene (forståelse og gjennomføring) kom ganske naturlig. I begynnelsen var det mye bevissthet rundt det. I det jeg skulle bestemme meg for å gjennomføre ting var det ofte en tydelig tankeprosess hvor jeg spurte meg selv om jeg virkelig ville gjøre det eller om jeg kun gjorde det fordi det var det jeg trodde andre forventet av meg. Etter hvert ble det en vanesak, og det begynte å gå veldig flytende for seg. Siden da har jeg blant annet sagt nei til en ekstremt ”god” jobbmulighet. Flere uttrykte sin forundring over dette, men jeg anser ikke lenger en jobbmulighet som god om det ikke er noe jeg selv ønsker å jobbe med. Jeg har i stedet skaffet meg en jobb som jeg selv ønsker.

Det å ikke slavisk bøye seg for andres forventningspress betyr ikke det samme som å alltid gjøre noe annet enn hva andre forventer. Det finnes selvsagt situasjoner hvor andres forventninger til deg er riktige å handle på - også for din egen lykke. Det handler primært om ikke å handle på grunnlag av andres forventninger bare fordi det er andres forventninger. Om andres forventninger er det riktige eller ikke er et helt annet spørsmål.

Med på kjøpet kommer også økt selvtillit!

Del gjerne egne erfaringer og tanker rundt dette.

[ThereseA]

Veldigt riktig det du skriver her. Tror dette er noe som alle burde ta seg en runde og tenke gjennom

[LibraGirl]

flott skrevet

[Noenkiloformye]

Jeg får til steg 1 og 2, men ikke 3. Bør vel ta en lønnsomhetsanalyse for å se hva som holder meg tilbake, men jeg er ganske sikker på at det er redsel for å mislykkes.
Nå gjør jeg stort sett det jeg vil, og lar ikke andre tvinge meg. Har gått kurs, noe som var veldig verdifullt. Så en ting har jeg jo klart. Men å gjøre ting som gavner meg får jeg ikke til.

Man er sitt eget største hinder.

[Yrla]

Bra skrevet. Jeg er opptatt av å gjøre som jeg vil ,men er samtidig engstelig noen ganger for andres reaksjoner om jeg handler imot deres ønsker og forventning. Men nå er det også sånn at de som reagerer verst er de mest umodne og minst unnende, så jeg kan tenke nettop på denne mangelen deres istedenfor å tenke at jeg er egoistisk, rar eller annet negativt. Å vise sinne, si nei til tjenester og annen maskulin atferd er det jeg synes er vanskeligst.

[Nerthus]

For meg var det også at jeg handlet utifra andres forventninger som tilslutt gjorde meg ganske deprimert. Kom inn til en fantastisk terapeut som hjalp meg og skille mellom MINE og ANDRES forventninger, lærte meg triks til å sette egne grenser, og ikke minst ga meg selvtillit nok til å stole på at mine EGNE avgjørelser alltid er det beste for meg!

Det endte opp med at jeg sa opp jobbene mine - søkte meg høyere utdanning og fikk et HELT nytt syn på livet! Jeg har kanskje blitt litt "skarpere" i tonen til andre mennesker som jeg oppfatter som prøver og "styre" meg, men det er jo bare for å beskytte meg selv

Jeg har vel alltid vært redd for å ikke bli likt, så jeg har jo vært såååå snill bestandig... nå er jeg ganske snill, men MEST snill med meg selv!

Jeg er et levende bevis på at det er mulig og "ta" tilbake livet sitt! Jeg var 26 da jeg gikk i kjelleren og var nesten tre år i terapi hver 3.uke for å "lære meg" og ta vare på meg selv. Mye gråting, erkjennelse av at jeg er en svært følsom person for andres energier, og en endelig DEILIG følelse av å stå på egne bein og ikke godta alt andre mener jeg bør gjøre/være sånn helt uten videre!

Jeg fikk tilbakemeldinger i starten om at jeg var blitt "egoistisk" når jeg sa nei til å være med på ting andre ville ha meg med på - men heller egoistisk enn oppspist og styrt av andre!

Veldig bra tema!

[Liberal]

Opprinnelig lagt inn av Noenkiloformye, her.

Jeg får til steg 1 og 2, men ikke 3. Bør vel ta en lønnsomhetsanalyse for å se hva som holder meg tilbake, men jeg er ganske sikker på at det er redsel for å mislykkes.
Nå gjør jeg stort sett det jeg vil, og lar ikke andre tvinge meg. Har gått kurs, noe som var veldig verdifullt. Så en ting har jeg jo klart. Men å gjøre ting som gavner meg får jeg ikke til.

Man er sitt eget største hinder.

Man vil alltid kunne mislykkes i det man gjør uavhengig om man gjør det man selv vil eller det andre vil. Jeg mener derfor at utfallet (til hvilken grad man lykkes i det man skal gjøre) ikke er betinget av om man gjør noe en selv ønsker eller det noen andre forventer av deg. Dette forutsetter imidlertid at nervøsitet, usikkerhet osv. forbundet med å ta egne valg over andres ikke er forstyrrende i arbeidet.

Redselen for å skuffe andre og å mislykkes kan være til stor hinder til tider. Men om man aldri våger så vinner man heller ikke.

Slik jeg ser det er alternativet er mye verre: jeg ønsker ikke sitte på gamlehjem sent i livet og innse at jeg kunne oppnådd så mye mer enn jeg har gjort gjennom livet mitt hadde jeg bare våget å ta de valgene som var nødvendige. Jeg vil heller ta steget nå, feil og ta læring av det enn å leve mine siste år skuffet over meg selv.

[Liberal]

Opprinnelig lagt inn av Yrla, her.

Å vise sinne, si nei til tjenester og annen maskulin atferd er det jeg synes er vanskeligst.

Jeg har vært alt for gavmild hva gjelder tjenester opp igjennom. Det har vært perioder i livet mitt hvor jeg nesten har sagt ja til hva som helst. Og folk vet å utnytte det. Noen utnytter det med vilje mens andre vet ikke at det egentlig er en byrde for deg og fortsetter å spørre om nye tjenester fordi de tolker dine konstante ja som om du er snill og gavmild. Ofte bygger det på at mennesker er svært vanedannende av seg: de er vant med å få hjelpen fra deg og antar derfor at du hjelper dem ved neste gang. Derfor kan det hende at første gang du sier nei så blir de mildere sjokkerte eller undrende. Men det får de bare tåle. Du har tross alt holdt ut på deres premisser i åresvis. Om du så begynner vekselsvis å si ja og nei så blir det den nye vanen etterhvert. Og det skal ikke mange gangene til. Om det er tjenester du egentlig aldri har lyst til å utføre igjen så sier du bare nei hver gang du blir forespurt om akkurat den tjenesten helt til de ikke spør deg mer.

SUMMA SUMMARUM har jeg lagt meg på følgende linje: de personer som forventer at jeg til enhver tid skal oppføre meg behersket og tolerere alt som skjer rundt meg stiller urealistiske krav til meg. Den person som ikke lenger vil være mine venn etter å ha fått et nei på en tjenestehenvendelse var i utgangspunktet ingen god venn likevel.

[nellie]

Jeg er veldig glad for at dette aldri har vært noe stor problemstilling for meg.

Vet ikke hvordan eller når det skjedde, men jeg har liksom sjeldent brydd meg så mye om hva folk forventer av meg. Innimellom tenker jeg litt på det, men så kommer jeg som regel til at folk har nok med segselv, så de bryr seg egentlig ikke sååå mye om hva jeg gjør, ikke gjør og hva jeg burde gjøre.

Har sikkert mye med oppveksten min å gjøre. Jeg har alltid vært irriterende fornuftig "flink" og mamma har aldri lagt seg opp i noen av valgene mine. Antakeligvis fordi at jeg ikke har vært noe særlig åpen for innspill på sånt? Mamma sier jeg alltid har vært sta som et esel og meget bestemt, så da ble det vel sånn at hun ikke stilte noe særlig krav, fordi at hun ikke helt så poenget og da var det kanskje der grunnlaget ble lagt? Det er jo hun og hennes metode som har formet meg mest frem til nå.. Hun og andre, hvis mening faktisk betyr noe, har aldri uttrykt noe annet enn støtte..

Jeg har vært heldig. Det har jo gått veldig bra, heldigvis.. Hittil hvertfall.

[Liberal]

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

For meg var det også at jeg handlet utifra andres forventninger som tilslutt gjorde meg ganske deprimert. Kom inn til en fantastisk terapeut som hjalp meg og skille mellom MINE og ANDRES forventninger, lærte meg triks til å sette egne grenser, og ikke minst ga meg selvtillit nok til å stole på at mine EGNE avgjørelser alltid er det beste for meg!

Det endte opp med at jeg sa opp jobbene mine - søkte meg høyere utdanning og fikk et HELT nytt syn på livet! Jeg har kanskje blitt litt "skarpere" i tonen til andre mennesker som jeg oppfatter som prøver og "styre" meg, men det er jo bare for å beskytte meg selv

Jeg har vel alltid vært redd for å ikke bli likt, så jeg har jo vært såååå snill bestandig... nå er jeg ganske snill, men MEST snill med meg selv!

Jeg er et levende bevis på at det er mulig og "ta" tilbake livet sitt! Jeg var 26 da jeg gikk i kjelleren og var nesten tre år i terapi hver 3.uke for å "lære meg" og ta vare på meg selv. Mye gråting, erkjennelse av at jeg er en svært følsom person for andres energier, og en endelig DEILIG følelse av å stå på egne bein og ikke godta alt andre mener jeg bør gjøre/være sånn helt uten videre!

Jeg fikk tilbakemeldinger i starten om at jeg var blitt "egoistisk" når jeg sa nei til å være med på ting andre ville ha meg med på - men heller egoistisk enn oppspist og styrt av andre!

Veldig bra tema!

En fantastisk historie! Det er bra at du har funnet ut av dette og at du har gjort endringer til fordel for ditt beste. Jeg var selv en veldig ulykkelig person før jeg skilte mellom egne og andres forventninger og gjorde noe med det.

Egoisme er et misbrukt ord og nesten all bruk av ordet i dag gjør at det er forbundet med noe negativt. Jeg ser på meg selv som egoist. Det finnes forskjellige typer egoister. En narsissistiske egoist bryr seg ikke om andre. En rasjonell egoist gjør valg i sin egeninteresse med den hensikt å maksimere sin egen lykke. Jeg tilhører sistnevnte.


Vennskapet med deg selv er det viktigste vennskapet du har.

”Venn med meg selv?” tenker nok mange, ”selvsagt er jeg det! Hva er dette for et tullespørsmål? Hvem er vel ikke venn med SEG SELV?”
Vel, det er nok dessverre mange som ikke er venn med seg selv.
Ordet ”vennskap” brukes oftest for å betegne mellommenneskelige relasjoner hvor man føler nærhet og sterkere bekjentskap til en eller flere personer som ikke tilhører nær familie. Ordet brukes således oftest om egenskapene til forhold mennesker seg i mellom, men ikke så ofte eller aldri om forholdet personer har til seg selv.

Fordelen ved å bevisstgjøre seg på forholdet en har til seg selv kommer av at vennskap i større grad er påvirkelig. Tenk på en av dine nærmeste og beste venner. Ble dere bestevenner over natten? Nei, deres sterke vennskap ble til gjennom gjensidig pleie over lengre tid. Slik pleie inkluderer støtte, omtanke, sosial omgang og kommunikasjon. Dette er alle momenter du har hatt et bevisst forhold til og som du selv har bestemt deg for å gjennomføre. Ved at du har gjort disse tingene har du påvirket kvaliteten på vennskapet med bestevennen din. Det samme gjelder forholdet til deg selv – et forhold du kanskje ikke bevisst har forholdt deg til. Det første momentet (støtte) omtalte jeg faktisk tidligere denne tråden selv om jeg ikke nevnte det eksplisitt. Poenget med tråden kan kort oppsummeres: om du foretar en handling bare fordi det er dette andre forventer av deg så støtter du deg ikke selv i det du gjør. Et eksempel er som følger: du er deg selv og samtidig en du bør være venn med. Si at du ønsker å gjøre noe, men at alle andre forventer at du gjør noe annet. Dersom du da velger å gjøre det andre forventer sier du til deg selv: ”Beklager, venn, men alle andre mener at dette er hva som må gjøres. Jeg kan derfor ikke støtte deg i dette”. For hver gang du tar et valg bare fordi andre forventer at du tar dette valget dytter du denne vennen din (deg selv) lengre unna. Ville du gjort dette gang på gang med en hvilken som helst annen venn? Hvorfor ikke? Nei, fordi da blir man uvenner til slutt. Ingen gidder å være venn med noen som aldri støtter en i noe som helst. Fra min personlige erfaring har jeg også lagt merke til at det er lettere for meg å være venn med andre når jeg er god venn med selv!