Hvis noen sier ja men egentlig ikke vil

[Yrla]

Hva tenker du når du ber noen om noe du trenger, de nøler men sier ja, og du ser etter om de egentlig vil og det ser ut som de egentlig vil si nei. Ombestemmer du deg og sier du ikke vil ha det likevel da? Tar du imot? Får du dårlig samvittighet for å ta imot? Er det ditt ansvar å si nei takk? Jeg føler meg dårlig av å ta imot noe som egentlig ikke er unnet meg, men gjør det noen ganger hvis jeg har behov. Er det ikke den som sier ja men mener nei sitt ansvar å stå for sitt svar? Er det ikke dumt å bebyrde noen for å ta imot?

[Carisma]

Jeg løser det ved å aldri spørre noen om noe...

[nellie]

Det spørs vel hva du mener med "trenger".

[Rin]

Alle har da ansvar for seg selv og hva de kommuniserer, enten man er giver eller mottager. Ja, det er dumt å bebyrde noen for å ta imot, da er det bedre å si nei. Selvsagt er det flere relevante faktorer - det er feks også dumt å be om noe fra noen man vet at evt ikke klarer å si nei, eller vil få trøbbel som følge av det hele. Vanskelig å kommentere når det er så lite spesifikt - men som generelt prinsipp altså, ansvar for seg selv. Jeg kan ikke låne en kompis en tusenlapp til husleia om det betyr at jeg får trøbbel med å betale min egen - hvis jeg gjør det, og blir kasta ut eller får purregebyrer selv, er det strengt tatt min feil, ikke kompis sin. Om kompis på merkelig vis manipulerte seg frem til det hele (hypotetisk eksempel, ingen venner av meg ville gjort noe sånt) så blir det vel snakk om delt skyld. Tror jeg bare refererer til kardemommeloven først som sist, jeg.

[Yrla]

Takk, 157, med manipulering, mener du da f.eks masing?

[Aline]

Jeg synes det blir feil å la være å be om hjelp fordi man er redd for andre. Jeg vil at mine venner skal be om hjelp om de trenger det. Så er det opp til meg å si nei når det ikke går.

Man spør jo gjerne folk man kjenner og man vet kanskje hvem man ikke burde spørre?

[Rin]

Opprinnelig lagt inn av Yrla, her.

Takk, 157, med manipulering, mener du da f.eks masing?

Masing er manipulering om man gjør det mot noen (feks meg) som blir fort stressa av sånt. Nå er jeg såpass mannevond at jeg bare boikotter masekopper, men det har vært situasjoner tidligere hvor jeg mer eller mindre har slengt det som etterspørres i ansiktet på spørreren bare for å få fred.

[Nerthus]

Hvis jeg spør noen om noe og de sier ja, synes jeg de må ta ansvar selv for svaret de gir. Jeg velger og ta ansvar for det jeg sier ja eller nei til, så får andre ta ansvar for sine egne handlinger og avgjørelser

Jeg gikk på en smell fordi jeg "leste" om andre EGENTLIG mente nei når de sa ja - og brukte så mye tid på å tyde og lese og "forstå" hva andre EGENTLIG sa at jeg glemte og kjenne etter hva jeg hadde behov for og hva jeg trengte

[Yrla]

Nettop, Nerthus, sånn har jeg hatt det også. Noen er nok ambivalente og usikre, det er ikke noe vi skal belastes med.

[BenteR]

Jeg ber ikke andre om noe, med mindre jeg enten er 99,9 % sikker på positivt svar eller ikke bryr meg i det hele tatt om svaret.

[Yrla]

Opprinnelig lagt inn av BenteR, her.

Jeg ber ikke andre om noe, med mindre jeg enten er 99,9 % sikker på positivt svar eller ikke bryr meg i det hele tatt om svaret.

Oj, da spør ikke du ofte om noe, vel?

[TrillTrall]

Om jeg ber noen om noe så regner jeg med at de er voksne nok til å si nei dersom de ikke kan.

[Photobscura]

Man må vel kunne kjenne litt på hvem folk er! Når man spør noen om tjenester, så vil det vel som oftest være noen man kjenner godt nok til at man kan gjøre nettopp det. Jeg vet jo hvem i min krets som er "nyttige" til hva, ikke sant? En kompis er raus med å låne meg en hundrelapp når det kniper, ei venninne er utrolig løsningsorientert når det kommer til intrikate følelsesgreier, en annen er praktisk anlagt, noen er sterke og ruller opp ermene uten problemer etc.
Jeg vet jo også at folk rundt meg stort sett vet hva de kan spørre meg om. Det er ekstremt sjelden at noen ber meg om hjelp til penger, fordi de vet at jeg har dårlig råd, eller å bære tunge ting, fordi de vet at jeg har vondter i kroppen og dårlig muskulatur. Jeg tar jo sånn sett mitt ansvar ved å holde folk som står meg nære til en viss grad oppdatert om hvordan jeg har det.
At noen har problemer med å si nei er så sin sak, dersom man kjenner folk godt nok, så vet man som regel dette, og spør deretter, vet man at vedkommende er et over snitt samvittghetsmenneske som har problemer med grensesetting kan det jo bli lett for å manipulere nettopp denne egenskapen om man ikke tenker seg om ... Å kommunisere ting er alltid minst et toveisansvar.

[BenteR]

Opprinnelig lagt inn av Yrla, her.

Oj, da spør ikke du ofte om noe, vel?

Er nok ganske mye einstøing, men jeg spør når jeg virkelig trenger noe.

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av BenteR, her.

Er nok ganske mye einstøing, men jeg spør når jeg virkelig trenger noe.

I det lange løp er det jo uansett bare sett selv man kan stole på.

[Kanutten]

Jeg har en bekjent av meg som spør meg om ting hele tiden. Jeg holder på å bli smårar! Det er ikke rare tingene hun spør om, men det skjer så ofte. Og jeg får meg ikke til å si nei.. Dama har ikke sertifikat så hun kommer seg ikke langt med mindre jeg stiller opp. Jeg HAR sagt nei et par ganger, men da har jeg slitt med dårlig samvittighet etterpå og det er omtrent hakket værre.

Så det å tro at noen mener det når de sier JA hver gang mener jeg er naivt. Samvittigheten spiller inn den også.

[Rin]

Jeg er jo sånn syk og ubrukelig så jeg har tydd til kompis for hjelp til mye tung løfting og sånt opp igjennom, men jeg passer på at jeg kan gjøre opp for meg - typ spanderer en middag eller noe. En utveksling av tjenester føles bedre enn en enveis-greie.

[Klara]

Hvis jeg tror at personen egentlig har lyst til å si nei, men allerede har sagt ja, så prøver jeg å gjøre det lett for den andre å trekke seg uten å føle seg kjip.
Hvis de fremdeles sier ja da, så er det deres eget ansvar.